Dramaturgisk kritikk av en dokumentarfilm

Uncovered: The Whole Truth about the Iraq War (2003): De første fire minuttene er det bare tittelen som lover noe bra. Starten søker bare å kredibilitet og autoritet til ekspertene med en “CV-roll” i starten. Det eneste til å fortelle oss hva filmen handler om er tittelen.

Og dette ble laget for TV? Det blir ikke gjort noen forsøk på å diskutere problemstillingen. Det blir knapt gjort noe forsøk på å vise dramaet. Den har en så kjedelig start som det er mulig å ha for en dokumentar, og vi blir essensielt lovet en film med talking heads som mener ting, istedenfor harde fakta.

Først etter nesten fire minutter får vi en kavalkade med lydklipp av påstandende for bakgrunnen til krigen, over en retningsløs montage av arkivbilder fra krigen.

Endelig, etter fem minutter, begynner en av ekspertene i form av at talking heads å fortelle om den løgnaktige rasjonaliseringen bak krigen. ENDELIG noe som er verdt å se på, og noe man kan forvente fra en dokumentarfilm om krigen så tidlig som i 2003. Men hvorfor bruke fem minutter på å komme til saken? Her kunne det vært brukt ti sekunder.

Det er ikke før etter elleve minutter, langt etter at premisset for filmen burde vært satt, at noen av de snakkende hodene engang begynner å nevne den virkelige hjernen bak krigen; de neokonservative. I alle fall er dokumentaren i gang da, og det er interessant å se på hva ekspertene sier, selv om det er mye som kunne vært gjort bedre i denne filmen.

Forresten, hva er greia med bakgrunnsmusikken som går under alle snakkefjesene? Teknisk er dette lettvindt møl som er slengt i sammen. Forhåpentligvis har filmskaperne hatt veldig dårlig tid og et tungt skjema å fylle. Innholdet er nemlig unektelig interessant. Det er bare filmatisk veldig dårlig utført.

Joda, det er nok en bra film, så lenge du kan se bort fra starten, men så er det også en så dårlig start på en dokumentar at det er helt kriminelt.

For øvrig kan det virke som om konklusjonen er at “vi gikk til krig for ingenting”, som en av de snakkende hodene påstår. Det er jo selvsagt feil, siden Irak er et viktig strategisk oljeland i midtøsten. Å ta over landet, eller i det minste destabilisere det, har nok gjort mye for å temme oljeprisene fra regionen, og ikke minst gitt amerikanskje selskaper som Halliburton store inntekter. Men det fortelles det sikkert om i en anenn film. ;o) På tross av tittelen er denne dokumentaren om løgnene, og ikke om den egentlige årsaken til at USA gikk til krig mot Irak.

Filmen på IMDB: Uncovered: The Whole Truth about the Iraq War (2003)

Den ideelle riksavisen

Nyhetenes fallitt er at de er av interresse for alle. Og alt som er av interesse kan dekkes. Den ideelle riksavisen skal derfor kun søke å dekke saker som går direkte ut over flest mulig av leserne.

Per i dag er riksavisenes definisjon av hva som er i samfunnsinteresse sterkt utvannet. Den ideelle riksavisen skal dekke saker som er av virkelig samfunnssinteresse. Det vil si saker som går ut over deg og meg direkte, og ikke saker som bare går ut over et fåtall.

Mord selger aviser

Et eksempel på en sak som kun går ut ove et fåtall mennesker er enkelthendelser som mord eller en bilulykke. Det er isolert sett synd at slike ting skjer, men det går ikke ut over hverken mitt eller ditt hverdagsliv. I beste fall kan en sak om en bilulykke minne oss på at det er lurt å bruke sikkerhetsseler, men annet enn dette påvirker det ikke folk flest.

Mord selger som regel aviser, men det er kun tragisk for enkeltpersoner. Den ideelle riksavisen skal ikke dekke mord før det er et tydelig samfunnssproblem. Det samme kan sies å gjelde alle slags ulykker og hendelser som bare påvirker noen få personer direkte. Ja, det er tragiske hendelser, men de går ikke ut over folk flest.

Går ut over folk flest

Den ideelle riksavisen skal ikke dekke mord, små ulykker, kjendisstoff eller andre kuriositeter som førstesideoppslag. Istedenfor skal førstesideoppslagene være om ting som har har direkte konsekvenser for hverdagslivet til flest mulig av leserne.

Det er så mye og så mangt som angår folk, men det er gjerne færre ting som går direkte ut over folk. Dette er ikke en så stor utfordring som riksaviser flest er redde for. Prisendringer, (faktiske) klimaendringer, lovendringer og innføring av ny politikk er alle ting som går direkte ut over folk flest. Dette er alle ting som går direkte ut over meg og deg, og det går direkte ut over vår evne til å påvirke vårt eget hverdagsliv. Den ideelle riksavisen skal derfor være der som en vaktbikkje for deg og meg, slik at flest mulig kan gjøre seg opp en mening som teller for hvordan vi ønsker at vårt hverdagsliv og vår felles fremtid skal være i dette landet.