Problemer med Optical Flow

Optical Flow er en flott teknologi fra Apple for å lage sakte kino eller for å forandre framerate og tidsinnstillinger til en filmsnutt. Dessverre er ikke verden helt perfekt.

Et problem med Apples Optical Flow-teknologi er at den ikke gjør noe med originalrammene. Har du skutt noe på høy lukkerhastighet, fører dette til flimmer når det rendres med Optical Flow, da bare annenhver ramme blir rendret ut med bløte overganger. Hoppene mellom «harde,» skarpe originalrammer, og «bløte» rendrede rammer annenhver gang, fører til ganske stygg flimring.

En løsning på dette kan være å gå for lengere lukkerhastighet når du skyter video til effektbruk, da bevegelsesuskarphet vil være med på å maskere slik flimring. En annen løsning, spesielt innen animasjon og timelapse, kan være å la være å bruke Optical Flow helt, men heller gå for enklere Frame Blending.

Dramaturgisk kritikk av en dokumentarfilm

Uncovered: The Whole Truth about the Iraq War (2003): De første fire minuttene er det bare tittelen som lover noe bra. Starten søker bare å kredibilitet og autoritet til ekspertene med en “CV-roll” i starten. Det eneste til å fortelle oss hva filmen handler om er tittelen.

Og dette ble laget for TV? Det blir ikke gjort noen forsøk på å diskutere problemstillingen. Det blir knapt gjort noe forsøk på å vise dramaet. Den har en så kjedelig start som det er mulig å ha for en dokumentar, og vi blir essensielt lovet en film med talking heads som mener ting, istedenfor harde fakta.

Først etter nesten fire minutter får vi en kavalkade med lydklipp av påstandende for bakgrunnen til krigen, over en retningsløs montage av arkivbilder fra krigen.

Endelig, etter fem minutter, begynner en av ekspertene i form av at talking heads å fortelle om den løgnaktige rasjonaliseringen bak krigen. ENDELIG noe som er verdt å se på, og noe man kan forvente fra en dokumentarfilm om krigen så tidlig som i 2003. Men hvorfor bruke fem minutter på å komme til saken? Her kunne det vært brukt ti sekunder.

Det er ikke før etter elleve minutter, langt etter at premisset for filmen burde vært satt, at noen av de snakkende hodene engang begynner å nevne den virkelige hjernen bak krigen; de neokonservative. I alle fall er dokumentaren i gang da, og det er interessant å se på hva ekspertene sier, selv om det er mye som kunne vært gjort bedre i denne filmen.

Forresten, hva er greia med bakgrunnsmusikken som går under alle snakkefjesene? Teknisk er dette lettvindt møl som er slengt i sammen. Forhåpentligvis har filmskaperne hatt veldig dårlig tid og et tungt skjema å fylle. Innholdet er nemlig unektelig interessant. Det er bare filmatisk veldig dårlig utført.

Joda, det er nok en bra film, så lenge du kan se bort fra starten, men så er det også en så dårlig start på en dokumentar at det er helt kriminelt.

For øvrig kan det virke som om konklusjonen er at “vi gikk til krig for ingenting”, som en av de snakkende hodene påstår. Det er jo selvsagt feil, siden Irak er et viktig strategisk oljeland i midtøsten. Å ta over landet, eller i det minste destabilisere det, har nok gjort mye for å temme oljeprisene fra regionen, og ikke minst gitt amerikanskje selskaper som Halliburton store inntekter. Men det fortelles det sikkert om i en anenn film. ;o) På tross av tittelen er denne dokumentaren om løgnene, og ikke om den egentlige årsaken til at USA gikk til krig mot Irak.

Filmen på IMDB: Uncovered: The Whole Truth about the Iraq War (2003)

Den ideelle riksavisen

Nyhetenes fallitt er at de er av interresse for alle. Og alt som er av interesse kan dekkes. Den ideelle riksavisen skal derfor kun søke å dekke saker som går direkte ut over flest mulig av leserne.

Per i dag er riksavisenes definisjon av hva som er i samfunnsinteresse sterkt utvannet. Den ideelle riksavisen skal dekke saker som er av virkelig samfunnssinteresse. Det vil si saker som går ut over deg og meg direkte, og ikke saker som bare går ut over et fåtall.

Mord selger aviser

Et eksempel på en sak som kun går ut ove et fåtall mennesker er enkelthendelser som mord eller en bilulykke. Det er isolert sett synd at slike ting skjer, men det går ikke ut over hverken mitt eller ditt hverdagsliv. I beste fall kan en sak om en bilulykke minne oss på at det er lurt å bruke sikkerhetsseler, men annet enn dette påvirker det ikke folk flest.

Mord selger som regel aviser, men det er kun tragisk for enkeltpersoner. Den ideelle riksavisen skal ikke dekke mord før det er et tydelig samfunnssproblem. Det samme kan sies å gjelde alle slags ulykker og hendelser som bare påvirker noen få personer direkte. Ja, det er tragiske hendelser, men de går ikke ut over folk flest.

Går ut over folk flest

Den ideelle riksavisen skal ikke dekke mord, små ulykker, kjendisstoff eller andre kuriositeter som førstesideoppslag. Istedenfor skal førstesideoppslagene være om ting som har har direkte konsekvenser for hverdagslivet til flest mulig av leserne.

Det er så mye og så mangt som angår folk, men det er gjerne færre ting som går direkte ut over folk. Dette er ikke en så stor utfordring som riksaviser flest er redde for. Prisendringer, (faktiske) klimaendringer, lovendringer og innføring av ny politikk er alle ting som går direkte ut over folk flest. Dette er alle ting som går direkte ut over meg og deg, og det går direkte ut over vår evne til å påvirke vårt eget hverdagsliv. Den ideelle riksavisen skal derfor være der som en vaktbikkje for deg og meg, slik at flest mulig kan gjøre seg opp en mening som teller for hvordan vi ønsker at vårt hverdagsliv og vår felles fremtid skal være i dette landet.

Sensur og dobbeltmoral hånd i hånd

Sensuren har ingen grenser for USA og de som vil ta Wikileaks. Mens Vesten kritiserer Den store brannmuren i Kina (The Great Firewall of China), gjør de i USA nå alt de kan for å kneble Wikileaks. De påstår det er fare for liv, men saken er vel heller den at lekasjene er veldig pinlig for dem, og at måten både de og andre land fører sin politikk på er såpass korrupt at det som kommer frem i lyset også vil tvinge frem varige forandringer.

Tiltak for å sensurere Wikileaks:

• Amerikanske soldater har blitt beordret om å ikke lese noe fra Wikileaks.
• USA har lobbyert pengekorporasjonene PayPal, MasterCard og VISA til å stoppe pengeoverføringer til Wikileaks – noe som i seg selv kan være ulovlig. Tenkt om et land for eget forgodtbefinnende kan stoppe utbetalinger til hvem de måtte ønske, uten rettslig grunn, bare fordi de ikke liker dem? For USA er det åpenbart intet problem.
• Den sveitsiske banken til Assange har også frosset kontoen hans.
• Etter press har også Amazon sluttet å “hoste” Wikileaks. Nå gjøres dette istedenfor fra et europeisk selskap.
• Wikileaks har også mistet domenenavnet sitt, som også er styrt fra USA, og må nå nøye seg med denne IPen: http://213.251.145.96/.
• Sist men ikke minst prøver USA nå å få utlevert Assange fra England på spionanklager mens han venter på å bli utlevert til Sverige på grunn av noen ganske vage voldtektsanklager.

Det er vel første gang i historien at en voldtektsanklage har ført til etterlysning gjennom Interpol. Og når man ser at begge kvinnene hadde frivillig sex med Assange, og først gikk til politiet etter å ha pratet sammen, må man undre seg over motivet, om det da ikke er en ekte amerikansk “honeytrap”. Det er selvsagt trist at kvinnene henges ut på nettet, men med en så vag sak på deres side, er det knapt merkelig at det skjer heller. Værre er det at aviser som Dagbladet fremstår som det reneste mikrofonstativ for deres advokat, og det uten å søke kommentar fra Assange selv.

På den annen side voldtektssaken uten tvil skadet både Assange og Wikileaks, derfor er det bra at en ny talsmann nå har trådt frem i lyset; islendingen Kristinn Hrafnsson.

Om ikke annet ser det ut til at Assange ligger an til å bli TIME Person of the Year, som denne TIME-twitteren viser:

Not only has Julian Assange NOT been banished from the TIME Person of the Year Poll, you can vote for him right here: http://su.pr/1rnf5m

Dagens vits: Freedom of Speech: Priceless. For everything else: MasterCard.

Hvem tjener på DAB?

Det foregår i disse dager lobbyvirksomhet for å gjøre to ting med radiohverdagen vår her i landet:

1. innføre DAB
2. slukke FM helt

I vaken av dette stiller kommentatorer som Jan Omdal i Dagbladet betimelige spørsmål som Skal radio-Norge digitaliseres med tvang? Det som lett kan besvare spørsmålet er om vi får vite hvem som tjener på det.

Ny teknologi

At visse aktører ønsker å innføre DAB har jeg ingenting i mot. Ny teknologi er alltid velkommen, selv om den kanskje ikke alltid er like levedyktig som mer utprøvde forgjengere.

Problemet begynner med at de har lyst å slukke FM-nettet.

Hvorfor?

Så vidt jeg vet er det svært små kostnader med å opprettholde FM-nettet. Derimot er det merkostnader både for forbrukere og ikke minst radiokanaler for å begynne med DAB – for ikke å snakke om at dekningen er mye dårligere. Mange lokalstasjoner vil gå dukken om større aktører tvinger folk over på DAB rett og slett på grunn av de høye oppstartskostnadene.

FM radio, derimot, funker overalt. Derfor er også mange fornøyd med FM-radio. Da må man begynne å undre seg om hvem det er som tjener på å få vekk dette plagsomme FM-nettet.

Et svik mot folket

Jeg vil gå så langt som å si at om for eksempel NRK slutter å send FM-radio vil det være intet mindre enn et svik mot lisensbetalerne. Det vil tvinge folk til å gå over til en ny teknologi som allerede er vist å være både problematisk og egentlig avlegs – og dyr.

Slik er det ikke med FM. Det er nøye utprøvd. I motsetning til DAB fungerer det helt knirkefritt. Fremstilling av FM-radio er så lite komplisert at du sannsynligvis kan bygge din egen på gutterommet, derfor er det også – i motsetning til DAB – svært, svært solid og pålitelig teknologi.

Hvem?

Så hvem tjener egentlig penger på å innføre DAB? Jeg vil ha navn! Så lenge jeg vet dette, vet jeg også hvem jeg kan stole på når jeg lytter til folk som lobbyerer av både det ene og det andre.