Kebmans blogg

Slik lager du vektormasker i Photoshop CS6

Posted in Design, Foto, Programvare, Spesialeffekter by kebman on 15/11/2013

Vektormasker kan brukes til alle komposisjoner som involverer manipulasjon av flere lag i Photoshop. Alle steder hvor du tidligere brukte viskelær (Eraser Tool), er det som regel mye bedre å bruke vektormaske.

Bruker du viskelæret på et lag, kan du ikke gå tilbake i historikken etter at du har lagret prosjektet ditt. Da blir hullet du laget værende. Men med en vektormaske kan du når som helst endre på utskjæringen. Det fungerer også fint til justeringslag, for eksempel når du bare ønsker å fargekorrigere en liten bit av bildet.


Oversikt over verktøy

Du trenger å bruke følgende verktøy i Photoshop:

PenFocus Pen Tool (penneverktøyet)

AngleFocus Convert Point Tool (vinkelverktøyet)

DirectSelectFocus Direct Selection Tool (den hvite pekeren)

PathSelectFocus Path Selection Tool (den sorte pekeren)

OBS! Path Selection Tool er ikke det samme som Move Tool selv om de begge er formet som sorte piler. Pass på at riktig verktøy er aktivt.


Viktige hurtigtaster

Pennevertkøyet har hurtigtast P, og seleksjonsverktøyene har hurtigtast A. For å rask flippe mellom verktøy innen samme kategori, trykk Shift og så hurtigtasten. Så for å skifte fra den hvite til den sorte pekeren, holder du bare inne Shift mens du trykker A.

Arbeidsflyten går dessuten mye kjappere om du også lærer deg hurtigtastene du kan bruke i kombinasjon med disse verktøyene – vanligvis shift, command (control på PC) eller alt-tasten.


Verktøyenes bruksområder

  • Penneverktøyet er for å legge til og trekke fra vektornoder, samt legge til og justere bezierkurver.
  • Den sorte pekeren er for å velge en hel vektorsti (vector path).
  • Den hvite er for å redigere noder og spaker hver for seg.
  • Sammen med penneverktøyene er det dessuten et vinkelverktøy (Convert Point Tool) for å slette eller legge til bezierkurver til eksisterende noder, eller justere dem ved å dra i spakene til aktive noder.


Gjennomgang

Åpne et bilde med noe du har lyst å klippe i.

Trykk P for å aktivere penneverktøyet, og pass på at verktøyet er satt til «Path» i alternetivene for verktøyet øverst under filmenyen.

path

Av og til er et annet penneverktøy valgt. Da kan du enten flippe mellom verktøy i samme kategori ved å holde inn Shift mens du trykker P, eller klikke og holde på ikonet i verktøymenyen, og så velge den øverste pennen i rullegardinen. Du skal bruke verktøyet som har den enkleste pennesplitten som ikon.

Har du fått frem riktig verktøy, er det bare å klikke der du ønsker å lage første node. Klikk igjen for å lage en ny node. Gjenta til du har laget noder helt rundt det du har lyst å klippe ut, slik at det danner en hel sti. Du får en liten ring på penneverktøyet i det stien blir sluttet. Så klikker du A og bruker den sorte eller hvite pekeren til å aktivere stien (the path). Du kan se at stien blir aktiv ved at alle nodekvadratene vises.

Hold så inne cmd (ctrl på PC) og trykk på ikonet for «Add layer mask» i lagfanen (Layers) helt til høyre i Photoshop. Og voila, du har en vektormaske!

Ikonet du skal cmd-klikke ser ut som en slagt sort-hvit versjon av det japanske flagget, sånn: AddLayerMaskFocus


Hull istedenfor utklipp

add-subtr_done«Men jeg vil lage et hull istedenfor å klippe noe ut!» hyler du kanskje. Frykt ikke! Oppe i alternativmenyen er det et lite ikon som ser ut som to små firkanter inni hverandre, like til høyre for Shape-knappen. Trykk der og du får en meny hvor du kan velge hvordan stien skal klippes ut; enten som et utklipp eller som et hull. Bare pass på at du har korrekt sti aktivert.


Myke linjer istedenfor vinkler

Istedenfor å lage spisse vinkler hver gang du setter ned en node, kan du lage myke linjer med penneverktøyet. Disse buene kalles bezierkurver. Om du istedenfor å klikke holder nede museknappen og drar når du skal sette ned en node, vil du få en slik bezierkurve. Blir du først vant til å bruke denne teknikken, vil du fort merke at du trenger langt færre noder for å lage stien din – kanskje til og med bare tre eller fire.

bezier

Du kan også gjør hver node myk i etterkant. Velg penneverktøyet (P), og hold inne alt-tasten mens du trykker og drar på en node. Du vil da få opp to spaker for hver node. Disse kan du også etterredigere med den hvite pekeren. Det finnes i tillegg et spesifikt vinkelformet verktøy i pennefamilien som bare er til for å redigere bezierkurver kalt Convert Point Tool.


Redigere masken

Om du i ettertid vil gjøre små endringer på stien, kan du trykke A og bruke den hvite pekeren (Direct Selection Tool) for å flytte på enkelte noder. Du kan også redigere på aktive bezierkurver med den samme hvite pekeren. Dette gjør du ved å dra i spakene som kommer ut av de nodene som har slike kurver.

Vil du legge til eller trekke fra en node fra vektorstien, kan du trykke P og bruke penneverktøyet. Så lenge stien er aktiv, vil du få en liten pluss ved sidden av pennesplitten som tegn på at du kan legge til noder, og en liten minus som tegn på at du kan slette noder fra stien.

Vil du flytte på hele stien, så bruk den sorte pekeren. Bare pass på at det er Path Selection Tool som er valgt og ikke Move Tool.


Fjerne bezierkurver

Du kan enkelt fjerne en bezierkurve ved å velge penneverktøyet (P), holde inne alt-tasten, og klikke på en node. Vips så er kurven slettet.


Ordliste

Vektornode, eller bare node: Et vektorpunkt eller håndtak med en X- og en Y-posisjon brukt til å redigere formen til en vektorsti.
Spake: Et punkt eller håndtak brukt til å redigere en bezierkurve.
Vektorlinje: En matematisk linje som går mellom to noder. Tykkelsen eller formen på linjen blir alltid lagt til i ettertid. Se også bezierkurve.
Bezierkurve: En matematisk utregnet kurve som går mellom to noder. Se også vektorlinje.
Vektorsti, eller bare sti: En mengde vektornoder med matematiske linjer (kurver) mellom dem.

Reklamer

Klipping: Hvorfor bruke jump-cuts

Posted in Effekt, Filmredigering, Spesialeffekter by kebman on 29/05/2012

En artikkel om grunner til å bruke, og ikke bruke, jump-cuts innen filmklipping og videoredigering.

KlapperDen vanlige definisjonen på et jump-cut er et lite hopp i tid innenfor samme billedutsnitt.

Eksempel: En person filmet i halvtotal røyker. I neste klipp er personen i samme halvtotale utsnitt, men har sluttet å røyke. Det blir altså et brått hopp fra at personen sitter og røyker, til at han plutselig ikke røyker lenger.

Fremmedgjøring

Det påstås at Jump-cut kan gjøre at tilskuerne blir gjort oppmerksom på at de ser på film. De blir så å si «fremmedgjort» fra handlingen (jfr. «verfremdungsteknik» av Bertholt Brecht). Det kan dermed brukes til å få frem et meta-perspektiv1 hvor tilskuerne både er bevisst på handlingen, men også og at det er film de ser på.

Dokumentarfilm

Særlig innen dokumentarfilm er dette mye brukt, ikke så mye for å gjøre tilskuerne oppmerksom på meta-aspektet, men mer av rent praktiske årsaker, for å korte ned tid, f.eks om et intervjuobjekt må tenke seg om før han svarer, brukes gjerne et jump-cut for å fjerne denne betenkningstiden slik at intervjuobjektet fortere kommer til saken.

I tillegg kan det tenkes at jump-cuts gir dokumentaren mer autentisitet, og at det dermed gir mer autoritet til dokumentarens sannhetsgestalt. Rasjonalet for å bruke jump-cuts innen dokumentarfilm er rett og slett at tilskuerene får mer tiltro til det de ser, fordi de vet at filmskaperen ikke prøver å lure dem med å skjule klipp, slik en fiksjonsfilm ville gjort. På den annen side er det likevel estiske grunner til å ikke bruke jump-cuts innen dokumentarfilm, f.eks at det rykker opp flyt (flow) og at det dermed kan virke stygt eller forstyrrende.

Fiksjonsfilm

Jump-cuts får en ny dimensjon innen fiksjonsfilm, og de trenger slett ikke fremmedgjøre tilskueren slik det gjøres i dokumentarfilm. Istedenfor kan kan jump-cuts brukes som et virkemiddel for å portrettere karakterens følelsesliv her, f.eks. som en effektiv fortellerteknikk for å vise at karakteren er veldig stresset, frustrert, krakilsk, eller rett og slett ikke har helt kontroll over sitt eget sinn eller egen forståelse for tid. Se f.eks for deg en karakter som i ett klipp skjelvende tar et trekk av en sigarett. I neste prøver han febrilsk å tenne på sigaretten. Og i det tredje klippet blåser han rolig ut en stor sky av røyk. Åpenbart er denne personen i en krisesituasjon av ett eller annet slag, før han endelig klarer å roe seg litt mer ned.

Jump-cuts kan også brukes til å portrettere kjedsommhet, eller frustrasjon over at ting går for tregt.

Her er et konkret eksempel:

Se spesielt på hvordan jump-cuts sammen med klipperytmen her effektivt forteller hvordan karakteren er i en særdeles stressende og beklemt situasjon.

Noter

1 Meta-perspektiv innen film: I ordboken betyr meta bakenforliggende eller det som er under overflaten. Meta-persketiv innen film er rett og slett at tilskueren blir gjort bevisst på bakenforliggende eller underliggende forhold ved filmen, f.eks. at de blir rykket ut av handlingen og blir gjort bevisst på filmteknikniske effekter. Istedenfor å la seg lulle inn i fortellingen, blir altså tilskueren bevisst på at han ser film, og får dermed sjansen tl å gjøre seg dypere tanker rundt det som blir fortalt.

Philips Carousel – hvordan de fikk det til

Posted in Foto, Fotografi, Programvare, Spesialeffekter, Teknologi, Video by kebman on 26/04/2009

Første gang jeg fikk se denne trodde jeg det var en teaser til en ny Dark Knight film, og jeg ble superimponert. Desverre er det altså bare en reklame for et TV-apparat – men for en reklame det også er! Her er den, om du enda ikke har sett den:

Eventuelt kan du klikke her for å se originalen i mye bedre oppløsning direkte fra filmprodusentene selv.

Hvordan fikk de det til?

Så, hvordan fikk de det til, da? Vel, det finnes en «Behind The Scenes» versjon av reklamen. Det er egentlig bare en litt forlenget versjon av den originale med nøye regisserte innlegg ment for å selge TV-apparatet, og den sier dessverre svært lite om hvordan filmen faktisk ble laget, og man får bare noen små hint. Men seff, for de fleste er dette nok, og det gir jo enda noen argumenter for å kjøpe TV-apparatet, da…

Selvfølgelig har jeg ikke direkte kjennskap til hvordan filmen ble til rent praktisk, så mye av det jeg skriver her blir spekulasjon. Men for de av dere som er interessert, går det fint an å gi et generelt innblikk i hvordan slike fantastiske filmklipp blir til. Noe er dog helt sikkert: I følge shots.net er 90 prosent av filmen ble filmet «in camera» som det så fint heter. Det vil si at det du ser på skjermen, også var synlig på settet. Men før du setter kameraet på «record» er det mye som må gjøres.

Planlegging, planlegging og mer planlegging

For det første ligger det svært mye arbeid bak en slik scene. Mye mer enn hva folk flest tror. Sannsynligvis har flere team jobbet med både planlegging og utføring av scenen i flere avdealinger og utviklingsstadier, og det har kostet mye penger.

Første skritt på veien er å utvikle idé, prosjektbeskrivelse og å skrive manus. Sannsynligvis har dette gått i mange omganger med avslag og omskrivinger, som til slutt har endt i et godkjent prosjekt som får «grønt lys».

For Philips er nok dette prosjektet forbundet med veldig mye prestisje, og de har veldig mye å tape på at deres nye og ganske uvanlige TV får en dårlig mottakelse, derfor har de spyttet inn så mye penger som de kunne avse for nettopp denne reklamen – men så er det jo bare å se på all omtalen denne reklamefilmen har fått for å skjønne at dette nok har lønnet seg svært godt for Philips.

Etter grønt lys kommer det mest praktiske planleggingsarbeidet. Budsjett blir satt opp. Konsulenter og frilansere blir hyret inn, og scenen blir planlagt steg for steg. Storyboard og visualiseringer blir nøye tegnet. Det blir laget floorplans, set designs, og til slutt blir også hele sett bygget. Nå for tiden modelleres det også «previz» (previsualiseringer) av hele scener i 3D-program, og dette er nok også gjort for denne reklamen.

Først når alt dette er gjort kan skuespillere, lysteknikere, kameracrew, sminkører, riggere og ikke minst cateringcrew komme på settet slik at innspillingen kan begynne.

Men hva er magien?

Fortsatt er det nok vanskelig å forstå hvordan de har fått til denne «freeze action» effekten. For det første er ikke hele reklamen skutt i en sekvens. Istedenfor er den skutt i flere sekvenser som så er sydd sammen etterpå. Alfred Hitchcock laget i sin tid en film som heter Rope hvor noe av samme effekt ble brukt for å få det til å se ut som om filmen ble skutt i en sammenhengende sekvens. I 1948, da Rope ble produsert, var en filmrull ikke lenger enn 20 minutt, dermed måtte man «jukse» for å få det til å se ut som ett sammenhengende klipp. Dette kan man få til ved å klippe til nye sekvser på strategiske steder, for eksempel når kamera farer forbi en kant med å bruke en wipe til en ny kant, eller å klippe der en vegg (eller noe annet stort og flatt) fyller hele skjermbildet. Folk flest legger ikke merke til at man klipper til en ny vegg da.

Nå for tiden har vi en del nye verktøy for å få denne effekten til å gå helt sømløst ved hjelp av å morfe sammen sekvenser, noe man kan ser er gjort i Philips Carousel-reklamen om man ser nøye etter. Sjekk denne wikipedia-artikkelen for mer om morfing. I korte trekk funker morfing som en crossfade, bare at man kontrollerer hvordan bildet skal «warpes» eller «skrus» før man fader eller seguer over til neste klipp. Morfing er nok mest kjent for fantastiske transformasjoner som de sett i filmer som Terminator II, men effekten fungerer like bra til å diskret skjule overganger.

De fleste «effektene» ble i følge shot.net-artikkelen gjort i kameraet. Dermed er det nok egentlig ikke brukt så mange effekter i denne filmen som folk flest tror. Det vil si at de sannsynligvis har bygget fysiske sett, og så satt opp dukker som de rett og slett har tracket forbi med kameraet. Ved bruk av god lyssetting og gode rigger, blant annet for å få ting til å se ut som de svever, er det bare «småtteri» som trengs å legges til ved hjelp av datagrafikk etterpå. En svart sytråd er nok til å få en seddel til å se ut som den svever, for eksempel. Lyssetter man riktig, vil ikke sytråden være synlig på film.

Post-produksjon

Som man kan se av behind the scenes filmen, så er ting som skuddflammer og knust glass lagt til ved hjelp av 3D-programmer etterpå. For å få dette til å matche perfekt mot det som er filmet, trenger man data om hvordan både kameraet, og de forskjellige elementene har bevegd seg. I denne reklamefilmen beveger jo bare kameraet seg, så egentlig trenger man bare referansepunkter å feste 3D-effekten til. Har man dette, kan man relativt enkelt «tracke» hver digitale 3D-effekt til det som er på den originale filmplaten. Programmer som Autodesk Maya kan brukes til dette, for generering av 3D-objekter og Autodesk Combustion kan for eksempel brukes til tracking, men også andre post-produksjonsprogrammer kan brukes. Også her er Autodesk studios (også tidligere kjent som Discreet) markedsledende på programvare, og har blant annet en finger med i spillet på både den siste Hulken-filmen og mange andre effekt-drevne filmer. Tracking kan forresten også brukes til å stabilisere videobilder, ikke ulikt måten steadyshot fungerer på billige videokamera.

Lagvis fordeling av action, bakgrunn og natur.

Lagvis fordeling av action, bakgrunn og natur.

Enn videre er kan det tenkes at hver sekvsens planlagt slik at de kan legges over hverandre i flere 2D-lag, men allikevel gi følelsen av at de egentlig er 3D og at de går sømløst over i hverandre. Dette er en teknikk som stammer fra animasjonskunsten (tegnefilmer, altså), hvor man tegner hver tegnefilmfigur på gjennomsiktige cels som ligger lagvis på plater, eller matter, med malerier av flotte sets. En annen variant av dette er når man filmer igjennom en glassplate hvor deler av platen er malt slik at det ser ut som det for eksempel er en stor og fantastisk by i bakgrunnen, selv om man filmer på et vanlig jorde.

Legger man så litt fysisk avstand mellom hver tegnefilmplate, vil det kunne simulere både perspektivforandringen man får av å tracke inn på virkelige 3D-scener, men også slike ting som dybdeskarphet, osv. Forced Perspective, kalles det, eller tvunget perspektiv om du vil.

Det samme kan man selvfølgelig trekke over til «live action» film hvor man istedenfor statiske 2D-plater bruker såkalte travelling mattes (plater med video, rett og slett) som er filmet mot for eksempel en bluescreen. Også disse behøver ikke ligge rett oppå hverandre, men kan arrangeres slik at det er en del fysisk bredde mellom dem for å simulere diverse perspektiv-forandringer.

Blant annet er dette en effekt som er mye brukt innen animé-film for å lage action-effekter.

Bullet Time

Det kan også tenkes at noen sekvenser er tatt opp med Bullet Time-teknikk som vi først så i de fantastiske freeze-frame og slow-down action-scenene i filmen The Matrix (forresten var det vel egentlig Vanessa Paradis som var først ute med å bruke Bullet Time i en av sine musikkvideroer, om jeg ikke husker feil) . Det vil si at man setter opp masse still-kameraer som fyrer av sekvensielt i et rom som ellers er rigget som en gigantisk bluescreen.

Denne teknikken er dog tatt patent på, og så vidt jeg vet er det bare ett firma som utfører den – og dette er ikke billig, så mye mulig at folkene bak Philips Carousel har valgt en annen metode for å få en lignende effekt.

Apropos

Tidligere har BMW kjørt cinematiske reklamer i kortfilmserien The Hire, hvor de ansatte kjente filmregissører som Ang Lee, John Woo og ikke minst nå avdøde bil-scene-mester John Frankenheimer. Men dette er jo noe for seg selv, i og med at det kun er ett hakesleppende effektklipp.

For øvrig er ikke cinematiske, eller i det minste lengere reklamefilmer noe nytt. I gode gamle dager kunne reklamefilmer gjerne vare ganske lenge og hele filmer ble gjerne laget om ett eneste produkt.