Kebmans blogg

Gåseøyne på nett

Posted in Teknologi, Typografi, Webdesign by kebman on 14/10/2011

Det er en del ting som skiller norsk typografi fra andre lands typografi, og spesielt engelsk og amerikansk typografi. Kanskje den viktigste tingen her er vår bruk av gåseøyne fremfor hermetegn. Likevel bruker folk flest hermetegn, men det er faktisk feil.

Grunnen til at hermetegnet («») kom i bruk, har nok med import av en og annen skrivemaskin å gjøre, og sist men ikke minst ignorant kulturimperialisme fra Microsoft. Skriveprogrammet deres, Word, skriver nemlig hermetegn som standard istedenfor gåseøyne («»).

Så, hvordan fikser vi dette på nett?

NB! Etterfølgende avsnitt er foreldet. Nå holder det å skrive inn riktig tegn, gitt at du har satt riktig kodetabell. Mer om det i tilleggsavsnitt nederst. Bare les mer om du er spesielt interessert i hvordan bruke det ikke anbefalte Q-elementet innen HTML.

Det finnes faktisk et eget HTML-element for setningssitater, det såkalt Q-elementet, men bruker du det uten CSS-design, vil du fortsatt få amerikanske hermetegn som standard.

Sånn funker det i HTML: Q-melk er bedre enn Tine melk.

Og slik blir resultatet, uten CSS-design: Q-melk er bedre enn Tine melk.

Du må kalle opp Q-elementet i CSS og bruke noen smarte pseudoklasser for at det skal bli korrekt, slik:

q:before {content: "«";}
q:after {content: "»";}

Så blir det endelig seende slik ut i nettleseren: «Q-melk er bedre enn Tine melk.»

Problemet er bare at dette ikke fungerer i eldre versjoner av Microsoft Explorer (MSIE eller bare IE), noe vi Mac-brukere selvfølgelig driter i. Heldigvis gjelder dette bare versjoner frem til IE7, og disse versjonene brukes bare av noen veldig få nå for tiden. Anyway, skulle du være spesielt interessert, så sjekk disse mulige løsningene:

Er du bare interessert i å få gåseøyne kjapt på Mac-en din, trykk shift+alt+V eller B.

Etter å ha gjort litt mer research, kan jeg ikke anbefale å bruke Q-elementet i det hele tatt. Grunnen er ganske enkelt at gåseøyne er helt spesifikke tegn, så å løse slik tegnsetting med en tagg er like dårlig som å bruke en escape-kode, slik som &laquo; og &raquo;. Istedenfor bruk riktig tegnkoding (eng: encoding) i din HTML. I HTML5 kan du for eksempel sette inn denne taggen i hodet <meta charset="utf-8" /> så kan du bruke både gåsøyne og æ, ø og å i teksten din helt uten problemer. I XHTML er det bittelitt mer jobb, men det lar seg også fint gjøre der.

Reklamer

Problem med dobbellagring av filer

Posted in Programmering, Programvare, Teknologi by kebman on 23/07/2010

For hvert uerstattelig bilde jeg tok, måtte det tas backup. Siden jeg ikke var så nøye med hvordan jeg gjorde det, har det endt opp i et bildekaos som bare tar mer og mer plass på harddiskene mine. Her er hvordan jeg er i ferd med å løse problemet.

Sjekk også Organisering: Nøkkelen til fotografisk lykke.

Jeg har lenge hatt proble med dobbellagring av filer, spesielt siden jeg driver med foto og jeg tar backup i hytt og pine. Dette har utviklet seg til et reelt problem som tar opp svært mye diskplass, uten at det er lett å gjøre noe med av redsel for å slette filer jeg egentlig har lyst å beholde. Løsningen er selvfølgelig programvare som finner duplikater og dobbellagrede filer, men det var lettere sagt enn gjort å finne.

Gjør det selv

Jeg har lett litt rundt, men ikke funnet noen produkter som gjør akkurat det jeg ønsker på en tilfredsstillende måte. Min kompis Lars Thomas sa at det ikke var noe problem for en kar som meg, og at jeg bare fikk skrive programmet selv. «Hehehehe» var alt jeg klarte å svare på det, men siden det nå tross alt er ferie tok jeg faktisk på meg utfordringen.

Siden jeg er i den heldige situasjon å jobbe på et UX-basert system* (Mac OS X) med Perl forhåndsinstallert, skriptingspråket som også kalles «The Swiss Army Chainsaw», satte jeg i gang med det. Til nå har dette egentlig bare vært en glede å holde på med.

De nødvendige steg

Å komme frem til et program som presenterer dobbellagrede filer har mange mindre steg. Det aller første man må gjøre er å finne ut hvordan man åpner ei fil og sjekker innholdet. Så er det jo greit å kunne få ei liste over filene i ei mappe, for eksempel, slik at man kan åpen alle filene. Deretter må man finne ut hvordan man sammenligner disse på mest mulig effektiv måte.

Sjekk summen

Tilfeldigvis finnes det allerede små programmer som lager sjekksum (checksum) av filer, og forhåndssintstallert med de fleste UX-systemer er MD5. De er egentlig ment for å sjekke at en fil som ble sendt over nett ikke har blitt ødelagt på veien ved å lage en sjekksum utav fila. Er sjekksummen den samme som da den ble sendt, er ingenting forandret i filen. Samme teknikken kan brukes til å finne duplikater. Istedenfor at man prøver å sammenligne hele filer opp mot hverandre, som er upraktisk siden noen filer er svære, kan man bare sammenligne sjekksummen. Har man to filer med samme sjekksum, er sjansen stor for at det er dobbellagring ute og går.

Under er scriptet jeg har har fått til så langt. Alt du lurer på står kommentert i grått. Jada, vet det er overkommentert, men da lærer du lettere.

Perl-skriptet:

#!/usr/bin/perl
# Lager sjekksum av alle filene i en mappe, og printer dem til skjerm.

use strict;
use warnings;
use Digest::MD5 qw(md5_hex); # Importerer MD5 biblioteket. Tingen som gjør det mulig å lage sjekksum av filer.
use Cwd; # Dette biblioteket importeres for bedre kontroll over mappevisning.
#
# Håndtering av mapper:
#
opendir(DIR, "."); # Åpner mappen du er i.
# my @files = readdir(DIR); # lister opp ALLE filene, inkludert ./ og ../.
# my @files = grep(/\.$filetype$/,readdir(DIR)); # Mulighet for å lese kun filer av type $filetype. Kommentert ut. Variabelen $filetype må også deklareres om det skal funke siden vi bruker "strict".

my @files = grep( -f ,readdir(DIR)); # Lister opp alle filer, unntaken mapper og symbolske lenker. De sistnevnte forhindres av UNIX-kommandoen "grep -f", som du også kan kjøre fra terminalen, f.eks med en pipe når du bruker UNIX-kommandoen "ls" (samme som "dir" i DOS, altså å liste opp filene i en mappe).
closedir
(DIR); # God praksis.
# Deklarerer variabler siden vi bruker "strict":
my $file; # For øyeblikket tom, men vil bli fylt for hvert element i arrayen @file_liste ettersom den blir loopet igjennom.
my $pwd = &Cwd::cwd()."/"; # Får tak i den fulle statiske adressen (tråden/path) til mappen du er i. Ekvivalenten til UNIX-kommandoen "pwd".
#
# Håndtere sjekksummering av filer:
#
foreach $file (@files) { # Loop igjennom alle filene i nåværende mappe (directory).
   open(FILE, $file) or die "Får ikke åpnet '$file': $!"; # Åpne hver fil.
   binmode(FILE); # Åpne hver fil som binærdata.

   my $md5 = Digest::MD5->new; # Opprette en ny metode for sjekksummering av en fil, så lenge (while) slutten av datastrømmen enda ikke er nådd.
   while (<FILE>) {
      $md5->add($_);
   }
   close(FILE); # Alltid god praksis.
   print $md5->b64digest, " $pwd$file\n"; # Print MD5 sjekksum til skjerm for hver fil i arrayen @file_list.
}
Creative Commons License
Checksum Files in Dic by Kebman is licensed under a Creative Commons Attribution 3.0 Unported License.

Alt skriptet gjør til nå er å åpne mappen skript-filen ligger i, lese igjennom alle filene, lage en sjekksum av dem med MD5, og skrive resultatet til skjermen. Intet mer. Men i alle fall kan det brukes til å finne duplikater i samme mappe ved å inspisere sjekksummene.

Resultatet blir seende slik ut når du kjører det fra terminalen:

MacBook-Pro-usr:checksum_test usr$ perl Checksum_Files_in_Dic.pl
N03psjKibdP/7GV3itPLXw /Users/usr/dup_test/23.txt
tTE3ieMQOwLCyaRtWenETg /Users/usr/dup_test/24.txt
N03psjKibdP/7GV3itPLXw /Users/usr/dup_test/3 en.txt
c4kPP/IdNgVZcbwYN9HjeA /Users/usr/dup_test/4 en.txt
nF0fIWxHfWb5NPbytia0cg /Users/usr/dup_test/5.txt
N03psjKibdP/7GV3itPLXw /Users/usr/dup_test/99.data.txt

En bedre versjon ville istedenfor skrevet resultatene fra alle valgte mapper til en database, gjort en sammenligning der, og så kun printet eventuelle duplikater til skjerm. En liten database holder, som f.eks SQLite, som også allerede er installert på de fleste Mac-er.

Føl deg fri til å stjele Perl-koden min og bruke den som du måtte ønske. 🙂 Den er CC-lisensiert for fri bruk av både private og kommersielle aktører.

* UX-basert system er et system basert på operativsystemet UNIX. Dette systemet har mange avarter. Mest kjent er kanskje Linux, men det gjelder også Mac OS X og mange flere.

Rupert Murdoch tar selvmord

Posted in Økonomi, Internett, Nyheter, Teknologi by kebman on 25/11/2009

…og verdens internettgründere jubler! Selvmordet til Murdoch stenger jo ikke internett på noen måte, slik Dagbladet skriver – og det gjør ei heller at Dagbladet nå tar penger for at folk skal kunne kommentere artiklene deres. Vi jubler for dette, fordi det åpner for konkurranse – i alle fall så lenge internett i praksis er fritt.

Denne mannen vil lukke det åpne internettet, skriver Dagbladet – som selv tar betalt for at folk skal kunne kommentere i avisen. Gidder jeg å betale for å ytre min mening, kanskje? Ser det slik ut? Gjør jeg det nå? Selvfølgelig ikke. Jeg bruker en alternativ kanal for å ytre min mening, og som konsekvens har jeg nesten sluttet å lese Dagbladet.no da det ikke er så interessant lenger uten å kunne kommentere direkte. Åpenbart leser jeg fortsatt Dagbladet, men jeg er jo veldig takknemlig for at Dagbladet nå har utvidet min horisont. Det er jo tross alt så mye annet bra der ute, dermed trenger jeg ikke bruke tiden på gamle utdøende reptiler.

Det same gjelder selvsagt Rupert Murdoch. Han ønsker å gjøre alle hans nettpublikasjoner til betalte tjenester, ikke ulikt Dagbladets sjakktrekk med å gjøre kommentering til en betalt tjeneste. (Faen, det er jo jeg som gjør dem en tjeneste når jeg kommenterer dritten deres!) I tillegg ønsker han å gjøre tjenestene usynlig fra Google…

Så, hva skjer da, egentlig. Åpenbart kommer Murdoch fortsatt til å tjene penger. Det er nok av folk som fortsatt er interessert i å bruke penger på hans tjenester, akkurat som det fortsatt finnes nok av folk som lar seg lure til å betale for å kommentere på Dagbaldet.

Alle vi andre, vi finner alternativer, vi. Sannsynligvis kommer det kjapt tjenester på banen som tar over tomrommet fra Murdoch og andre nyhetsleverandører. Dette skaper bare muligheter for folk som har lyst å komme på banen – kanskje folk som DEG! 😀

Verden er herlig, dere!

Ting jeg hater med Adobe Flash CS4

Posted in animasjon, Programvare, Teknologi, Video, Webdesign by kebman on 11/07/2009

Adobe Flash CS4: Det er et animasjonsprogram, ikke sant? Hvorfor er det så uintuitivt og vanskelig å bruke, da? Greit, det er mest for webdesign, og det er lett å skripte, men her er noen ting jeg virkelig ikke liker.

Det er ikke et særlig smart program. Om jeg vil bruke ting som tween, for eksempel, så må jeg konvertere nesten alle tegninger om til symboler. Det meste unntatt tekst, av en eller annen grunn. Det er i tillegg random, noe som også er kjipt. Hvorfor kan ikke programmet bare gjøre dette automatisk når du ønsker å lage en tween, for eksempel?

Skal du lage en objekt-tween, derimot, er det viktig at man ikke lager et symbol. Dette er veldig uintuitivt, og dermed skaper det stort sett bare frustrasjon hos meg, spesielt når jeg må bruke tid på å lære dette – noe jeg kunne unngått om programmet var bare bittelitt smart.

Så er det dette med tweening keyframes, da… Har du satt en motion tween keyframe, da er den hugget i stein. Vil jeg forandre posisjonen på en slik keyframe i tidslinjen, må jeg som regel bare slette den og begynne helt fra nytt.

Hvordan flytter man en slik keyframe, egentlig?

Hvordan flytter man en slik keyframe, egentlig?

Dette er fryktelig frustrerende, og nesten unikt for Flash CS4. I stort sett alle andre animasjonsprogram kan man flytte på keyframes som man ønsker, til og med innen Adobes egen serie av programmer hvor dette er relevant kan man det, som i Premiere og After Effects. Så, hvorfor må det være så vanskelig i Flash? Greit, kanskje det går an allikevel, men jeg har uansett ikke funnet ut hvordan enda, ny som jeg er, og dermed er det fortsatt alt for uintuitivt til at jeg synes det er bra. Hvorfor i helvete kan ikke bare Adobe holde seg til ett paradigme når det kommer til bruk av lag, keyframes og tidslinjer i alle programmene?

Nei Adobe, dette er frustrerende. Skjerpings!

Philips Carousel – hvordan de fikk det til

Posted in Foto, Fotografi, Programvare, Spesialeffekter, Teknologi, Video by kebman on 26/04/2009

Første gang jeg fikk se denne trodde jeg det var en teaser til en ny Dark Knight film, og jeg ble superimponert. Desverre er det altså bare en reklame for et TV-apparat – men for en reklame det også er! Her er den, om du enda ikke har sett den:

Eventuelt kan du klikke her for å se originalen i mye bedre oppløsning direkte fra filmprodusentene selv.

Hvordan fikk de det til?

Så, hvordan fikk de det til, da? Vel, det finnes en «Behind The Scenes» versjon av reklamen. Det er egentlig bare en litt forlenget versjon av den originale med nøye regisserte innlegg ment for å selge TV-apparatet, og den sier dessverre svært lite om hvordan filmen faktisk ble laget, og man får bare noen små hint. Men seff, for de fleste er dette nok, og det gir jo enda noen argumenter for å kjøpe TV-apparatet, da…

Selvfølgelig har jeg ikke direkte kjennskap til hvordan filmen ble til rent praktisk, så mye av det jeg skriver her blir spekulasjon. Men for de av dere som er interessert, går det fint an å gi et generelt innblikk i hvordan slike fantastiske filmklipp blir til. Noe er dog helt sikkert: I følge shots.net er 90 prosent av filmen ble filmet «in camera» som det så fint heter. Det vil si at det du ser på skjermen, også var synlig på settet. Men før du setter kameraet på «record» er det mye som må gjøres.

Planlegging, planlegging og mer planlegging

For det første ligger det svært mye arbeid bak en slik scene. Mye mer enn hva folk flest tror. Sannsynligvis har flere team jobbet med både planlegging og utføring av scenen i flere avdealinger og utviklingsstadier, og det har kostet mye penger.

Første skritt på veien er å utvikle idé, prosjektbeskrivelse og å skrive manus. Sannsynligvis har dette gått i mange omganger med avslag og omskrivinger, som til slutt har endt i et godkjent prosjekt som får «grønt lys».

For Philips er nok dette prosjektet forbundet med veldig mye prestisje, og de har veldig mye å tape på at deres nye og ganske uvanlige TV får en dårlig mottakelse, derfor har de spyttet inn så mye penger som de kunne avse for nettopp denne reklamen – men så er det jo bare å se på all omtalen denne reklamefilmen har fått for å skjønne at dette nok har lønnet seg svært godt for Philips.

Etter grønt lys kommer det mest praktiske planleggingsarbeidet. Budsjett blir satt opp. Konsulenter og frilansere blir hyret inn, og scenen blir planlagt steg for steg. Storyboard og visualiseringer blir nøye tegnet. Det blir laget floorplans, set designs, og til slutt blir også hele sett bygget. Nå for tiden modelleres det også «previz» (previsualiseringer) av hele scener i 3D-program, og dette er nok også gjort for denne reklamen.

Først når alt dette er gjort kan skuespillere, lysteknikere, kameracrew, sminkører, riggere og ikke minst cateringcrew komme på settet slik at innspillingen kan begynne.

Men hva er magien?

Fortsatt er det nok vanskelig å forstå hvordan de har fått til denne «freeze action» effekten. For det første er ikke hele reklamen skutt i en sekvens. Istedenfor er den skutt i flere sekvenser som så er sydd sammen etterpå. Alfred Hitchcock laget i sin tid en film som heter Rope hvor noe av samme effekt ble brukt for å få det til å se ut som om filmen ble skutt i en sammenhengende sekvens. I 1948, da Rope ble produsert, var en filmrull ikke lenger enn 20 minutt, dermed måtte man «jukse» for å få det til å se ut som ett sammenhengende klipp. Dette kan man få til ved å klippe til nye sekvser på strategiske steder, for eksempel når kamera farer forbi en kant med å bruke en wipe til en ny kant, eller å klippe der en vegg (eller noe annet stort og flatt) fyller hele skjermbildet. Folk flest legger ikke merke til at man klipper til en ny vegg da.

Nå for tiden har vi en del nye verktøy for å få denne effekten til å gå helt sømløst ved hjelp av å morfe sammen sekvenser, noe man kan ser er gjort i Philips Carousel-reklamen om man ser nøye etter. Sjekk denne wikipedia-artikkelen for mer om morfing. I korte trekk funker morfing som en crossfade, bare at man kontrollerer hvordan bildet skal «warpes» eller «skrus» før man fader eller seguer over til neste klipp. Morfing er nok mest kjent for fantastiske transformasjoner som de sett i filmer som Terminator II, men effekten fungerer like bra til å diskret skjule overganger.

De fleste «effektene» ble i følge shot.net-artikkelen gjort i kameraet. Dermed er det nok egentlig ikke brukt så mange effekter i denne filmen som folk flest tror. Det vil si at de sannsynligvis har bygget fysiske sett, og så satt opp dukker som de rett og slett har tracket forbi med kameraet. Ved bruk av god lyssetting og gode rigger, blant annet for å få ting til å se ut som de svever, er det bare «småtteri» som trengs å legges til ved hjelp av datagrafikk etterpå. En svart sytråd er nok til å få en seddel til å se ut som den svever, for eksempel. Lyssetter man riktig, vil ikke sytråden være synlig på film.

Post-produksjon

Som man kan se av behind the scenes filmen, så er ting som skuddflammer og knust glass lagt til ved hjelp av 3D-programmer etterpå. For å få dette til å matche perfekt mot det som er filmet, trenger man data om hvordan både kameraet, og de forskjellige elementene har bevegd seg. I denne reklamefilmen beveger jo bare kameraet seg, så egentlig trenger man bare referansepunkter å feste 3D-effekten til. Har man dette, kan man relativt enkelt «tracke» hver digitale 3D-effekt til det som er på den originale filmplaten. Programmer som Autodesk Maya kan brukes til dette, for generering av 3D-objekter og Autodesk Combustion kan for eksempel brukes til tracking, men også andre post-produksjonsprogrammer kan brukes. Også her er Autodesk studios (også tidligere kjent som Discreet) markedsledende på programvare, og har blant annet en finger med i spillet på både den siste Hulken-filmen og mange andre effekt-drevne filmer. Tracking kan forresten også brukes til å stabilisere videobilder, ikke ulikt måten steadyshot fungerer på billige videokamera.

Lagvis fordeling av action, bakgrunn og natur.

Lagvis fordeling av action, bakgrunn og natur.

Enn videre er kan det tenkes at hver sekvsens planlagt slik at de kan legges over hverandre i flere 2D-lag, men allikevel gi følelsen av at de egentlig er 3D og at de går sømløst over i hverandre. Dette er en teknikk som stammer fra animasjonskunsten (tegnefilmer, altså), hvor man tegner hver tegnefilmfigur på gjennomsiktige cels som ligger lagvis på plater, eller matter, med malerier av flotte sets. En annen variant av dette er når man filmer igjennom en glassplate hvor deler av platen er malt slik at det ser ut som det for eksempel er en stor og fantastisk by i bakgrunnen, selv om man filmer på et vanlig jorde.

Legger man så litt fysisk avstand mellom hver tegnefilmplate, vil det kunne simulere både perspektivforandringen man får av å tracke inn på virkelige 3D-scener, men også slike ting som dybdeskarphet, osv. Forced Perspective, kalles det, eller tvunget perspektiv om du vil.

Det samme kan man selvfølgelig trekke over til «live action» film hvor man istedenfor statiske 2D-plater bruker såkalte travelling mattes (plater med video, rett og slett) som er filmet mot for eksempel en bluescreen. Også disse behøver ikke ligge rett oppå hverandre, men kan arrangeres slik at det er en del fysisk bredde mellom dem for å simulere diverse perspektiv-forandringer.

Blant annet er dette en effekt som er mye brukt innen animé-film for å lage action-effekter.

Bullet Time

Det kan også tenkes at noen sekvenser er tatt opp med Bullet Time-teknikk som vi først så i de fantastiske freeze-frame og slow-down action-scenene i filmen The Matrix (forresten var det vel egentlig Vanessa Paradis som var først ute med å bruke Bullet Time i en av sine musikkvideroer, om jeg ikke husker feil) . Det vil si at man setter opp masse still-kameraer som fyrer av sekvensielt i et rom som ellers er rigget som en gigantisk bluescreen.

Denne teknikken er dog tatt patent på, og så vidt jeg vet er det bare ett firma som utfører den – og dette er ikke billig, så mye mulig at folkene bak Philips Carousel har valgt en annen metode for å få en lignende effekt.

Apropos

Tidligere har BMW kjørt cinematiske reklamer i kortfilmserien The Hire, hvor de ansatte kjente filmregissører som Ang Lee, John Woo og ikke minst nå avdøde bil-scene-mester John Frankenheimer. Men dette er jo noe for seg selv, i og med at det kun er ett hakesleppende effektklipp.

For øvrig er ikke cinematiske, eller i det minste lengere reklamefilmer noe nytt. I gode gamle dager kunne reklamefilmer gjerne vare ganske lenge og hele filmer ble gjerne laget om ett eneste produkt.

Tannpirker

Posted in Foto, Fotografi, Helse, tannhelse, Teknologi, Trevare by kebman on 18/03/2009
Mmm, mint og bjørkeved.

Mmm, mint og bjørkeved.

Du kjenner den tørre følelsen mellom fingrene. De skarpe kantene. Den ru overflaten. Da vet du at hva enn det er som har festet seg mellom akkurat den tanna, den lille jævla kjøttslintren som kiler baki der, da vet du at den kommer til å være boret fast på tuppen om ikke så lenge. Du kommer til å smatte fornøyd, knipse stikka og fortsette med livet.

Det er noe eget når man åpner en ny pakke med tannpirkere. Stikker du nesen borti kjenner du en boquet av bjørketre og mint. Du lukter tørt, og det er tørt, men det gjør jobben sin. Og egentlig smaker det ikke så verst heller. Jeg vet ikke hva jeg foretrekker. Au naturelle, eller med mintaroma… Take your pick – your toothpick.

De finnes visst nok i både plastikk og bambus også, men det er noe eget med denne trekant-slepne avrundede treflisen av bjørkeved. Det er den vi har vokst opp med.

Ru og spisse.

Ru og spisse.

Smatt, smatt!

Time Lapse II

Posted in Foto, Fotografi, Teknologi, Video by kebman on 04/03/2009

Prøvde en ny timelapse-test med Nikon D60-en i dag. Gikk ned på Aker Brygge rundt 18:00 og satte i gang.

Jeg fikk det litt travelt da båten allerde var på vei inn, så jeg fikk ikke linjet opp horisonten godt nok i tide. Men iaf fikk jeg satt resten riktig.

I tillegg var kameraet innstilt på å kun ta JPEG-bilder i minste størrelse og med normal komprimering for å gjøre plass til alle bildene. Ikke trenger man full fotokvalitet for gode HD-opptak heller. Selv med minste bildestørrelse er de allikevel 1936×1296 piksler brede – og det holder til og med til Full HD (1080i).

Klok av skade fra i går, fikk jeg satt fokusen til manuell. Jeg var allikevel litt usikker på om jeg hadde satt fokus på riktig sted, men det ser ut til å ha funket.

Jeg hadde med vilje overeksponert litt da jeg begynte da jeg visste at det var på vei til å bli mørkt. Kanskje jeg til og med kunne overeksponert enda mer, for på slutten av opptaket ser du at det er ganske mye mørkere enn da jeg startet.

Med kontinuerlig fremtrekk er det bare å holde nede utløseren så tar den automatisk nye bilder. Hele seansen tok 20 minutter fra første bilde var tatt så det var ganske slitsom, men det gikk iaf an å bytte finger i sekundene lukkeren var åpen.

Den merkelige damen
Etter å ha stått der i vel ti minutter kom det en dame bort til meg. Hun ville at jeg skulle slutte å fotografere slik at hun kunne gå ombord i båten. Jeg forklarte at hun ikke kunne bli gjenkjent på opptakene på grunn av den lange lukkertiden. Og i tillegg kom hun jo til å ha ryggen til kameraet! Men da begynte hun å lange ut om hvordan hun var forfulgt av både politi og det ene med det andre og at det ikke kom på tale. Jeg måtte snu kameraet vekk mens hun gikk ombord, ellers skulle hun «saksøke ræva mi». Jeg forklarte da at jeg var midt i et opptak og at jeg ikke aktet å slutte før båten var forlatt. Og med det gav hun opp og gikk inn på kjøpesenteret.

Det slo henne ikke at Aker Brygge med alle sine overvåkningskamera kanskje er det mest overvåkede stedet i hele Oslo. Hadde hun ikke gjort noe, hadde det heller ikke blitt en historie av det. Jeg syntes litt synd på henne, der jeg sto, men faen om jeg gadd å vente til neste avgang bare for å sette i gang på nytt. Da fikk heller hun vente, om det betød så mye.

Postproduksjon
Da jeg kom hjem igjen var det å laste over bildene med Adobe Bridge CS4. Synes fotograbberen der er bedre enn den som kommer standard med operativsystemet.

OK, i går fant jeg ut at det ikke bare er å smokke ut en HD-video i høyeste oppløsning og så sende det til YouTube. Det funker, men for det første kom det ikke i 16:9. Men etter å ha googlet litt fant jeg noen ting som er viktig:

  • H.264, MPEG-2 or MPEG-4 format
  • 1280×720 resolution
  • 44.1KHz Stereo MP3 or AAC audio
  • Frame rate as the original video
  • Up to 1GB file size and 10 min. duration

Kilde: http://www.squidoo.com/youtubehd

Ikke 1080i-oppløsning, altså, men 720p. I tillegg antok jeg at det de likte NTSC-varianten best, siden det jo er et amerikansk selskap og det er deres hovedmålgruppe. Men siden D60-bildene fortsatt var for store

Innstillinger og annet mikkmakk
Til å begynne med tenkte jeg at det beste forarbedet før konvertering måtte være å kjøre bildene igjennom en crop-makro i Photoshop (dette er relativt enkelt å lage i PS og så er det bare å slippe den løs mappevis), men skippet det da jeg fant ut at Adobe Media Encoder CS4 var fint i stand til å gjøre dette automatisk bare den fikk en video-fil å jobbe med. Så istedenfor åpnet jeg alle bildene i QuickTime Pro som en bildesekvens (Arkiv>Åpne bildesekvens… eller Shift+Eple+O), valgte den bildefrekvensen som passet best basert på antall bilder og hvilken hastighet jeg ønsket. Til dette prosjektet valgte jeg 15 rammer per sekund. Og så lagret jeg den enkelt og greit uten komprimering. Resultatet er en svær videofil med alle bildene jeg hadde tatt den kvelden. Deretter smokket jeg denne inn i Media Encoder og begynte tweakingen.

Det fine med Media Encoder er at den kan kode om flere filer etter hverandre. Det store minuset, som jeg ser det, er at det er bare to codecer man kan omkode til: FLV og H.264. Hadde det vært flere codecer tilgjengelig hadde jeg kanskje syntes at programmet var bra, men det gjør iaf det det er designet for…

Selve omkodingen er veldig enkel. «Add» en videofil, velg codec, og trykk på preset om du vil tweake. Jeg ville seff det da bildene egentlig er for store for 720p, så inn i tweakingvinduet bar det:

Omkoding av Nikon D60 bilder samlet in QuickTime Pro til en 720p NTSC videofil for deling på YouTube.

Omkoding av videofil av D60-bilder i Media Encoder for deling på YouTube.

Kilde: Eget bilde på Flickr.com

Da er det rett og slett bare å velge cropping-ikonet oppe i venstre hjørne og så velge hvilket bildeutnitt du ønsker, 16:9 selvfølgelig, i rullegardinen til høyre over preview-bildet. Dette forhåndsinnstilte utsnittet var litt unøyaktig hos meg, men det funket fint til å en grovinstilling. For finjustering var det bare å slå den over på «none», zoome inn (rullegardinen under preview-en), justere og sjekke opp mot output (den andre fanen) til det ble perfekt. Deretter var det egentlig bare å velge format, passe på at greia var i NTSC, slå av lydeksport (for man trenger jo ikke lyd som ikke eksisterer), og til slutt trykke på OK og starte rendringskøen.

Og resultatet, det kan du se her:

På grunn av prosesseringstiden til videoserverne på YouTube tok det svært lang tid før vid-en kom på nett (ca 8-9 timer), og resultatet ble ikke helt perfekt heller, så mulig jeg må gjøre noen forandringer i encodingen og laste opp på nytt. For alle tilfellers skyld lastet jeg også opp en versjon på Flickr: http://www.flickr.com/photos/kebman/3328705999/ Til sammenligning tok det Flickr bare fem til ti minutter å behandle og legge ut den samme filen… Men igjen er ikke Flickr sin fil-embedding så godt støttet som YouTube sin variant (måte å legge inn visning av filmene i tekstblokker på nett slik at det blir vist frem som del av din presentasjon – akkurat som i teksten her).

Weee!  =D

Time Lapse

Posted in Foto, Fotografi, Teknologi, Video by kebman on 04/03/2009

Ekstase! Åh, jeg digger Time Lapse. Jeg har skutt en del utav det, med varierende hell. Eller, jeg har jo vært vedig heldig som har fått tilgang til godt utstyr, men enda kunne jeg tenkt meg ting som programmerbar dolly, eller rett og slett et astronomisk teleskop-feste med finjustert motor som følger stjernehimmelen. Ser for meg muligheten til å programmere den til å følge andre baner, og voila, plutselig har man den perfekte time lapse riggen.

It’s A SONY
Vanligvis har jeg holdt på med video og jeg har gjort mange opptak med videotraveren SONY PD150P. Det er bare et dritbra videokamera, og selvsagt ikke rart det snart ble standard for VJ oppdrag for både NRK og TV2, m.fl. Ikke minst fordi det er mulig å filme med kameraet i såpass lyssvake omgivelser og fortsatt få tålelig bra bilder.

Nikon is the shit
Men nylig har jeg holdt på med digital speilrefleks. Med HD-video på vei, og med et vått ønske om å egentlig holde på med 35mm film (den levende sorten), eller i alle fall skyte på RED – eller enda bedre Hasselblad (ikke spør om logikken bak det hele) – har jeg altså landet på eksperimentering med en Nikon D60. :p

Nikon D60 pros og cons for time lapse

  • Pros: Yay! Man får time lapse foto i HD! Faktisk enda bedre enn HD!
  • Cons: Man må stå å holde nede den fordømte utløseren, for selv om det finnes en funksjon for å sette sammen timelapse-filmer på D60, finnes det ingen funksjon for å programmere sekvensielle opptak.

Uansett, bilder blir det, og de blir dritbra! Fullstendig overkill hva HD-video angåar iaf. Wee, om man altså har den rette programvaren til å knø stillbildene om… Og det har jeg jo med MacBook Pro og QuickTime Pro og Final Cut Pro og en jævla pro bak kameraet. Øh, ok, nok skryt. Smokker bildene inn i Quicktime og kjører ut som en fil, og så inn i FCP for kutting, triksing og miksing, og ikke minst omdanning til et eller annet bra HD-format. Jeg gjorde dette helt feil første gangen, og dermed ble ikke resultatet 16:9 da jeg eksporterte første forsøk til YouTube:

Ikke ble det særlig mye YouTube HD-extravaganza utav det heller, men det gjør ikke så mye. Jeg fikser det til neste runde. Og den kan jeg love at kommer veldig snart! Det vanskeligste er egentlig å eksportere noe som YouTube legger ut i riktig format og i sync. Ellers blir mental note til neste gang å skru av autofokusen på fotokameraet – en ting jeg vanligvis husker på videokamera, men på speilrefleks synes jeg liksom fortsatt at autofokus er litt hendig.

Bare som en sidenote. Jeg kom akkurat over dette blogginnlegget, og her sto det jammen en del kule ting om timelapse og Mac – og ikke minst Automator, som jeg knapt har rørt. Det er iaf mye mulig jeg kunne fått mer ut av mitt dårlige første forsøk på å croppe bildene i Photoshop.