Optical Flow vs. Frame Blending

Det er hovedsakelig to måter å få til Slow Motion (saktefilm) i både Adobe Premiere og After Effects. Disse er med såkalt Frame Blending eller Optical Flow. Det finnes dessuten en tredje måte, men det er bare rammedobling, så jeg hopper over den for nå.

Både Optical Flow og Frame Blending har sine fordeler og svakheter.

Den første merkbare forskjellen på disse to er selvsagt tiden det tar å rendre dem ut. Optical Flow tar mye lenger tid å rendre ut, fordi den bruker en mer avansert algoritme for å automatisere tweening (mellom-rammer), mens Frame Blending bare lager en ekstra ramme som blander sammen rammen foran og bak.

Dermed, om du har liten tid, eller en treg datamaskin, så kan det være kjappere å gå for Frame Blending.

Hakking og artefakter

Den neste og mest åpenbare forskjell er at Optical Flow fremstår som mye jevnere enn Frame Blending. Likevel er det noen ganger bedre å gå for Frame Blending enn Optical Flow.

Algoritmen til Optical Flow forsøker å tegne en «tween» mellom rammene. Dette fører noen ganger til «artefakter», det vil si merkelige ujevnheter og former i bildet. Avhengig av hva som filmes, og hvordan, kan det blir flere eller færre slike artefakter.

Frame Blending har ikke dette problemet. Ikke direkte, i alle fall. Men video som har blitt forlenget med Frame Blending kan fremstå som mer flimrete eller hakkete.

Når bør man bruke hva?

Optical Flow egner seg derfor veldig godt til statiske oppsett, hvor det er lite bevegelse i billedrammen utover det man ønsker å få til å gå saktere, mens det kan være bedre å bruke Frame Blending der hvor det er mer bevegelse i bildet, eller hvor tingen som beveger seg går over områder med høy kontrast – da det er særlig der artefakter gjør seg gjeldende.

Eksempler

Legg merke til hvordan denne filmen som bruker Optical Flow er veldig jevn, men at det noen ganger dukker opp merkelige «gjenstander» eller artefakter i bildene, da algoritmen prøver å «male om» deler av rammen.

Til sammenligning er ikke filmen som bruker Frame Blending i nærheten så jevn, men man slipper i det minste artefakter.

Slik lager du vektormasker i Photoshop CS6

Vektormasker kan brukes til alle komposisjoner som involverer manipulasjon av flere lag i Photoshop. Alle steder hvor du tidligere brukte viskelær (Eraser Tool), er det som regel mye bedre å bruke vektormaske.

Bruker du viskelæret på et lag, kan du ikke gå tilbake i historikken etter at du har lagret prosjektet ditt. Da blir hullet du laget værende. Men med en vektormaske kan du når som helst endre på utskjæringen. Det fungerer også fint til justeringslag, for eksempel når du bare ønsker å fargekorrigere en liten bit av bildet.

Oversikt over verktøy

Du trenger å bruke følgende verktøy i Photoshop:

 Pen Tool (penneverktøyet)

 Convert Point Tool (vinkelverktøyet)

 Direct Selection Tool (den hvite pekeren)

 Path Selection Tool (den sorte pekeren)

OBS! Path Selection Tool er ikke det samme som Move Tool selv om de begge er formet som sorte piler. Pass på at riktig verktøy er aktivt.

Viktige hurtigtaster

Pennevertkøyet har hurtigtast P, og seleksjonsverktøyene har hurtigtast A. For å rask flippe mellom verktøy innen samme kategori, trykk Shift og så hurtigtasten. Så for å skifte fra den hvite til den sorte pekeren, holder du bare inne Shift mens du trykker A.

Arbeidsflyten går dessuten mye kjappere om du også lærer deg hurtigtastene du kan bruke i kombinasjon med disse verktøyene – vanligvis shift, command (control på PC) eller alt-tasten.

Verktøyenes bruksområder

• Penneverktøyet er for å legge til og trekke fra vektornoder, samt legge til og justere bezierkurver.
• Den sorte pekeren er for å velge en hel vektorsti (vector path).
• Den hvite er for å redigere noder og spaker hver for seg.
• Sammen med penneverktøyene er det dessuten et vinkelverktøy (Convert Point Tool) for å slette eller legge til bezierkurver til eksisterende noder, eller justere dem ved å dra i spakene til aktive noder.

Gjennomgang

Åpne et bilde med noe du har lyst å klippe i.

Trykk P for å aktivere penneverktøyet, og pass på at verktøyet er satt til «Path» i alternetivene for verktøyet øverst under filmenyen.

Av og til er et annet penneverktøy valgt. Da kan du enten flippe mellom verktøy i samme kategori ved å holde inn Shift mens du trykker P, eller klikke og holde på ikonet i verktøymenyen, og så velge den øverste pennen i rullegardinen. Du skal bruke verktøyet som har den enkleste pennesplitten som ikon.

Har du fått frem riktig verktøy, er det bare å klikke der du ønsker å lage første node. Klikk igjen for å lage en ny node. Gjenta til du har laget noder helt rundt det du har lyst å klippe ut, slik at det danner en hel sti. Du får en liten ring på penneverktøyet i det stien blir sluttet. Så klikker du A og bruker den sorte eller hvite pekeren til å aktivere stien (the path). Du kan se at stien blir aktiv ved at alle nodekvadratene vises.

Hold så inne cmd (ctrl på PC) og trykk på ikonet for «Add layer mask» i lagfanen (Layers) helt til høyre i Photoshop. Og voila, du har en vektormaske!

Ikonet du skal cmd-klikke ser ut som en slagt sort-hvit versjon av det japanske flagget, sånn: 

Hull istedenfor utklipp

«Men jeg vil lage et hull istedenfor å klippe noe ut!» hyler du kanskje. Frykt ikke! Oppe i alternativmenyen er det et lite ikon som ser ut som to små firkanter inni hverandre, like til høyre for Shape-knappen. Trykk der og du får en meny hvor du kan velge hvordan stien skal klippes ut; enten som et utklipp eller som et hull. Bare pass på at du har korrekt sti aktivert.

Myke linjer istedenfor vinkler

Istedenfor å lage spisse vinkler hver gang du setter ned en node, kan du lage myke linjer med penneverktøyet. Disse buene kalles bezierkurver. Om du istedenfor å klikke holder nede museknappen og drar når du skal sette ned en node, vil du få en slik bezierkurve. Blir du først vant til å bruke denne teknikken, vil du fort merke at du trenger langt færre noder for å lage stien din – kanskje til og med bare tre eller fire.

Du kan også gjør hver node myk i etterkant. Velg penneverktøyet (P), og hold inne alt-tasten mens du trykker og drar på en node. Du vil da få opp to spaker for hver node. Disse kan du også etterredigere med den hvite pekeren. Det finnes i tillegg et spesifikt vinkelformet verktøy i pennefamilien som bare er til for å redigere bezierkurver kalt Convert Point Tool.

Redigere masken

Om du i ettertid vil gjøre små endringer på stien, kan du trykke A og bruke den hvite pekeren (Direct Selection Tool) for å flytte på enkelte noder. Du kan også redigere på aktive bezierkurver med den samme hvite pekeren. Dette gjør du ved å dra i spakene som kommer ut av de nodene som har slike kurver.

Vil du legge til eller trekke fra en node fra vektorstien, kan du trykke P og bruke penneverktøyet. Så lenge stien er aktiv, vil du få en liten pluss ved sidden av pennesplitten som tegn på at du kan legge til noder, og en liten minus som tegn på at du kan slette noder fra stien.

Vil du flytte på hele stien, så bruk den sorte pekeren. Bare pass på at det er Path Selection Tool som er valgt og ikke Move Tool.

Fjerne bezierkurver

Du kan enkelt fjerne en bezierkurve ved å velge penneverktøyet (P), holde inne alt-tasten, og klikke på en node. Vips så er kurven slettet.

Ordliste

Vektornode, eller bare node: Et vektorpunkt eller håndtak med en X- og en Y-posisjon brukt til å redigere formen til en vektorsti.
Spake: Et punkt eller håndtak brukt til å redigere en bezierkurve.
Vektorlinje: En matematisk linje som går mellom to noder. Tykkelsen eller formen på linjen blir alltid lagt til i ettertid. Se også bezierkurve.
Bezierkurve: En matematisk utregnet kurve som går mellom to noder. Se også vektorlinje.
Vektorsti, eller bare sti: En mengde vektornoder med matematiske linjer (kurver) mellom dem.

De viktigste verktøyene i Photoshop, Illustrator og InDesign

Penneverktøyet (Pen Tool) og «den hvite pekeren» (Direct Selection Tool) er to av de viktigste verktøyene i Adobe Creative Suite. Disse fungerer nesten likt i både Illustrator, Photoshop og InDesign. Her er en liten guide til hvordan du bruker dem.

Pen Tool

Penneverktøyet.

Denne oppretter vektor-noder som igjen danner vektor-baner (paths). Det er disse banene som etter hvert blir til tegninger i Illustrator, men den kan også brukes i både Photoshop og Indesign, f.eks til å lage masker for å avsløre ting som er under det øverste billedlaget.

En slik bane er ikke en tegning i seg selv, men bare en slags guide som du kan legge forskjellige egenskaper og effekter til. For å få en tegning ut av banen, må du legge til egenskaper slik som strektykkelse og fyllfarge.

Hurtigtast: P

Gi ett museklikk for å sette en node (et punkt eller et håndtak). Flere noder sammen danner en «path» eller en bane (sti/vei).

Etter at du har tegnet opp en bane, kan du holde nede Alt-knappen og redigere en node slik at banene rundt får buer eller kurver. Dette kalles å lage Bezier-kurver.

Direct Selection Tool

Også kalt «Den hvite pekeren»

Med denne kan du flytte en node, eller deler av en banen om du velger den med musen.

Hurtigtast: A

NB! Om du får sort peker når du trykker A, så trykk Shift+A en gang, og du bytter til den hvite. Den sorte brukes til å velge hele bane-objekter.

Flytting og forstørrelse

Om du jobber veldig «nært» og har zoomet mye inn, er det enkelt å flytte på arket ved å trykke på Mellomrom (Space eller «den lange») og så trykke og dra litt i bildet med musen. Da får du opp håndteringsverktøyet (Hand Tool) uten å måtte gå i verktøykassen.

Trykker du Mellomrom+Cmd får du forstørrelsesglass for å zoome inn. Alt+Cmd+Mellomrom for å zoome ut. Du kan også merke et område du har lyst å zoome direkte inn på, ved å trykke, dra og slippe, istedenfor å trykke en og en gang på musen for å oppnå det samme.

Hurtigtaster til verktøylinjen

Generelt er det lurt å lære seg hurtigtastene, i alle fall til de verktøyene du bruker mest. Heldigvis er det veldig enkelt å finne ut av det. Om du vil vite hvilken hurtigtast et verktøy har, er det bare å la pekeren flyte over verktøyet. Etter en stund kommer det en lapp opp med navnet på verktøyet og hurtigtasten i parentes.

Visse verktøy på verktøylinjen har flere verktøy i ett. Dette er markert med en liten trekant nede i høyre hjørne på verktøyikonet. Klikk og hold en stund, så får du en listen med de ekstra verktøyene. Du kan også skifte hurtig mellom «underverktøy» ved å holde Shift nede når du prøver en hurtigtast.

Arbeidsprosess

Alt etter hvilket program du bruker, er det litt forskjellige arbeidsprosesser forbundet med hvert program. I Photoshop og InDesign brukes vektorbaner stort sett til å lage forskjellige typer masker og baner for eksport til andre programmer, mens i Illustrator brukes banene til å lage vektortegninger.

Den vanligste arbeidsprosessen i Illustrator består av å lage en skisse på papir først som man scanner inn. Så legger man det inn i et eget lag  (Layer) som man låser, gjerne etter at man har skjerpet bildet litt i Photoshop først. Deretter jobber man med å føre inn skissen i lagene over med penneverktøyet og den hvite pekeren.

For å legge inn en skisse, pass på at du har høy nok oppløsningen på scannet. 300 ppi er bra. Jobb gjerne med skarphet og kontrast i Photoshop før du eksporterer et ferdig bilde du kan jobbe videre med i Illustrator.

Sett skissen inn det nederste laget i Illustrator ved å gå inn i toppmenyen og velge File > Place… Så finner du bildet på harddisken og legger til. Deretter går du inn i lag-fanen (Layer tab) og låser laget, slik at du ikke med uhell flytter på tegningen mens du lager vektorbaner i lagene over. Vanligvis er denne fanen nederst til høyre, dog dette kommer litt an på hvilken Work Space du har valgt. Om du ikke finner fanen, gå til toppmenyen og velg Window > Layers eller trykk F7.

Når man fører inn skisser og lager figurer, bytter man ofte mellom P og A. Man lager en node (P). Så flytter man litt på den for å justere (A). Så legger man kanskje til kurver på banen (Alt+P). Derfor er det greit å lære seg hurtigtastene for disse to. Disse egner seg også godt til bruk med mus eller styreflate, mens selve tegneverktøyene i programmene blir mye enklere å bruke om du bruker et skikkelig tegnebrett.

NB! Denne guiden er hovedsaklig for Mac-brukere, men vanligvis brukes Cmd på Mac akkurat som Ctrl på PC.

Norsk oppsett i InDesign

Standardinnstillingene til InDesign er ikke norske, noe som gjør at hurtigtastene ikke fungerer slik de skal. Dette fører også til mange feil i dokumentene dine. Her er en kort innføring i hvordan du får norsk oppsett til InDesign CS5.

Start InDesign uten å åpne noen dokumenter.

1. i toppmenyen, gå til:
Edit > Keyboard Shortcuts > Set: [Default Norwegian]
Trykk OK

Denne sier seg litt selv, men nå kan du altså bruke Cmd + for å forstørre og Cmd – for å forminske.

2. i toppmenyen, gå til:
InDesign > Preferences > Dictionary
> Language: Norwegian
> Double Quotes: «»
Trykk OK

Veldig viktig, sidne vi bruker gåsøyner i Norge, og ikke engelske hermetegn. I tillegg påvirker språket hvilke regler som brukes for å dele ord riktig.

3. i toppmenyen, gå til:
InDesign > Preferences > Autocorrect
Language: Norwegian
Trykk OK

NB! Trenger importering av en norsk ordliste, men fortsatt verdt å gjøre.

3. i toppmenyen, gå til:
Layout > Margins and Colums
> Top, Bottom, Inside, Outside: 15 mm (15 + Tab)
> Gutter: 5 mm
Trykk OK

4. i toppmenyen, gå til:
Object > Text Frame Option
> Gutter: 5 mm

Generelt kan du sette flere innstillinger til hele tall, og dermed norske millimetermål, men dette kommer an på hva du vil oppnå og hvilke mål trykkeriet du skal sende dokumentene dine til bruker.

5. Sett Work Space til Advanced

6. trykk på Paragraph Styles for å få frem fane-boksen. Klikk på høyre hjørne i boksen for å få frem menyen. Velg så:
Style Options… > Advanced Character Formats
> Language: Norwegian
Trykk OK

7. i toppmenyen, huk av:
Window > Application Frame

Dette gjør at du får en grå bakgrunn i programmet, og slik rydder opp bakgrunnen som fort blir ganske kaotisk uten dette.

Nå har du satt de fleste innstillingene du trenger for norsk oppsett globalt, slik at det vil være i effekt på alle nye dokumenter du oppretter. Merk at gamle dokumenter ofte vil ha lagret visse ting fra det gamle oppsettet, slik som engelsk orddeling, og det må du rette manuelt for hvert dokument.

NB! Denne guiden er hovedsaklig for Mac-brukere, men vanligvis brukes Cmd på Mac akkurat som Ctrl på PC.

Ting jeg hater med Adobe Flash CS4

Adobe Flash CS4: Det er et animasjonsprogram, ikke sant? Hvorfor er det så uintuitivt og vanskelig å bruke, da? Greit, det er mest for webdesign, og det er lett å skripte, men her er noen ting jeg virkelig ikke liker.

Det er ikke et særlig smart program. Om jeg vil bruke ting som tween, for eksempel, så må jeg konvertere nesten alle tegninger om til symboler. Det meste unntatt tekst, av en eller annen grunn. Det er i tillegg random, noe som også er kjipt. Hvorfor kan ikke programmet bare gjøre dette automatisk når du ønsker å lage en tween, for eksempel?

Skal du lage en objekt-tween, derimot, er det viktig at man ikke lager et symbol. Dette er veldig uintuitivt, og dermed skaper det stort sett bare frustrasjon hos meg, spesielt når jeg må bruke tid på å lære dette – noe jeg kunne unngått om programmet var bare bittelitt smart.

Så er det dette med tweening keyframes, da… Har du satt en motion tween keyframe, da er den hugget i stein. Vil jeg forandre posisjonen på en slik keyframe i tidslinjen, må jeg som regel bare slette den og begynne helt fra nytt.

Hvordan flytter man en slik keyframe, egentlig?

Dette er fryktelig frustrerende, og nesten unikt for Flash CS4. I stort sett alle andre animasjonsprogram kan man flytte på keyframes som man ønsker, til og med innen Adobes egen serie av programmer hvor dette er relevant kan man det, som i Premiere og After Effects. Så, hvorfor må det være så vanskelig i Flash? Greit, kanskje det går an allikevel, men jeg har uansett ikke funnet ut hvordan enda, ny som jeg er, og dermed er det fortsatt alt for uintuitivt til at jeg synes det er bra. Hvorfor i helvete kan ikke bare Adobe holde seg til ett paradigme når det kommer til bruk av lag, keyframes og tidslinjer i alle programmene?

Nei Adobe, dette er frustrerende. Skjerpings!

Organisering: Nøkkelen til fotografisk lykke

Jeg tar noen helt utrolige mengder bilder, og bare et fåtall er egentlig egnet til visning. Det var faktisk en tid da jeg tok nesten bare gode bilder, eller i alle fall flere gode bilder enn dårlige. Det var mens jeg jobbet med 35mm film, men nå som jeg jobber digitalt har dette ratioet sunket kraftig.

Å ta et digitalbilde er null stress, og det er plass til hundrevis, til og med tusenvis, på en eneste brikke alt etter hvilken innstilling man bruker. Ordnung muß sein!

Heldigvis finnes det sorteringsverktøy, og når mengden bilder begynner blir stor og uoversiktlig, er slike verktøy uvurderlig.

Før da jeg jobbet på desk brukte jeg selvsagt norskproduserte FotoStation, noe som jeg varmt kan anbefale. Les blant annet denne testen av FotoStation på Akam.no (blant annet er det utrolig kjekt å lage websider med FotoStation, en egenskap Adobe i ettertid har stjålet). FotoStation får du faktisk gratis med om du kjøper et Nikon-kamera.*

Nå for tiden bruker jeg dog Adobe Bridge. Lenge syntes jeg det var et pinglete program i forhold til FotoStation, men da jeg heller ikke fikk tak i annet begynte jeg allikevel motvillig å bruke det. Jeg har aldri brukt Adobe Lightroom. Visst nok skal Lightroom ha flere funksjoner enn Bridge, men som CS4-bruker ser jeg ikke helt forskjellen annet enn at Lightroom skal ha en database a la FotoStation.

Det gode med Adobe Bridge CS4 er i hovedsak:

• Evne til å kjapp vurdering og kategorisering av bilder med stjerner og farger.
• Evne til å lagre databaserinformasjon og søkeord internt i bildene (som metadata).
• Evne til å kjapt sende deg videre til redigering, enten i Photoshop, men også i Camera RAW.

Så vidt jeg vet har ikke Bridge en egen database som holder rede på bildene og hvor de er (online eller offline, etc). Denne egenskapen som jeg foreløpig bare vet at FotoStation har, mangler altså i Bridge. Men så er det jo mye annet å ta av i Bridge, da.

Vurdering

Det første jeg vil trekke frem i Bridge er muligheten du har til å gi karakter til bildet ditt. Du kan velge mellom Reject og fra en til fem stjerner. Selv rangerer jeg bildene med stjerner på følgende måte:

1. Dårlig bilde = Reject
2. Usikker kvalitet
3. Grei kvalitet
4. God kvalitet
5. Perfekt

Dårlige bilder setter jeg alltid Reject på til jeg har bestemt meg for hvilken av dem jeg ønsker å slette for godt. Ingen vits i å ta vare på dårlige bilder med mindre man har en spesiell grunn, for at det er deler av bildet som kan brukes omd et croppes, osv. Fordi jeg ikke vet bedre, og det jo er en liten sjansen for at de kan brukes, tar jeg gjerne vare på bilder også av usikker kvalitet, men jeg bruker ikke å publisere dem – men det er en stor lettelse å med sikkerhet vite hvilke bilder det er trygt å kvitte seg med.

Som regel, så lenge bildet er skarpt, har jeg ikke så høye krav til å gi tre stjerner. Men de må være noe ekstra med en fire-stjernes bilde. Fem stjerner gir jeg kun til bilder som «popper» skikkelig når du ser på dem, det vil si at de har mer enn bare teknisk god kvalitet, men også den lille ekstra estetiske touchen som gjør et bilde godt.

En og to gir jeg til bilde av lav teknisk kvalitet. Enten er de uskarpe, eller har andre tekniske feil. Et teknisk godt bilde må være veldig uinteressant før jeg gir det kun to stjerner, men kanskje jeg har fordel av å bli litt strengere.

Teknisk kvalitet alene er dog ikke godt nok til å vurdere et bilde da det som ofte er estetiske følelser som gjør et bilde ekstra godt. Et uskarpt bilde kan like godt også være bra alt etter hva det er bilde av og hvilken følelse det frembringer. Et godt eksempel på et relativt teknisk dårlig bilde som likevel er legendarisk, er Robert Capas bilde fra Omaha Beach på D-Dagen. Det er mye bevegelsesuskarphet i bildet, men allikevel fanger det dramatikken rundt den allierte landingen i Frankrike på D-Dagen.

Fargekoding

Man kan også merke bildene med fargekoder (med tilhørende hurtigtast):

• Select (F6)
• Second (F7)
• Approved (F8)
• Review (F9)
• To do (ingen hurtigtast)

Personlig har jeg en litt annen vri på disse og bruker dem til henholdvis:

• forsiktig/under arbeid
  
• rediger på nytt eller oppdater
  
• lastet opp/sikkerhetslagret
• til opplasting eller ferdig vurdert og redigert
• ikke ferdig

Jeg bruker det som regel på mapper med bilder i, og ikke direkte på bildefiler med mindre jeg jobber med spesifikk Photoshop-prosjekter.

Det er selvsagt helt individuelt hvordan man bruker både fargekoder og stjernerangering, men det er uansett greit å tenke igjennom hvordan man har tenkt å bruke disse, og så holde seg til en fast brukspolicy. Plutselig har det gått en stund, og så finner du et gammelt prosjekt du ikke ble helt ferdig med. Har du ikke tenkt igjennom hvordan du ønsker å bruke systemet da, ender du fort opp med å begynne helt på nytt. Dette er spesielt viktig om du er en person som meg, som gjerne jobber på flere fotoprosjekter og i flere mapper samtidig.

Som en metode for å vite hvor du er i redigeringsprosessen, og ikke minst for å finne ut hvilke av dine bilder som er verdt å ta vare på eller verdig hedersplassen over peisen, er fargekoding gull.

Organisering

Den andre tingen jeg bruker veldig mye tid på i Bridge er på å redigere meta-informasjon og nøkkelord (keywords) for filen (File > File Info…). For å komme inn på panelet man kan redigere dette på med hurtigtaster, må man trykke shift+option+command+i på Mac (det er sikkert ikke en så ulik hurtigtast på PC). Jeg vet enda ikke hvordor det må være så kronglete – det vil si at man må trykke hele fire taster – men litt av grunnen er vel at man også kan redigere dette i sidepanelet på Bridge. Jeg liker allikevel helst å hente opp spesialpanelet for dette, da sidepanelet ofte er overbefolket av unødvendig info, samt at skriften på sidepanelet er veldig smått.

Noen felter er ganske åpenbar, som feltet for beskrivelse av bildet (Description). Ellers kan man fylle inn så detaljert info som man bare ønkser. Navn på personer, steder, osv. Kjempegreit å ha med for referanse og i tilfelle man glemmer til neste gang du tar en titt på de der gamle bildene du har i arkivet. Og best av alt, nettsteder som Flickr.com bruker metainformasjonen du lagrer i bildet og legger det automatisk inn for deg.

Man kan også sette inn nøkkelord ved å bruke sidepanelet. Der lagres også nøkkelord automatisk ettersom du oppretter nye. Disse får du så mulighet til å organisere i underkategorier i sidepanelet. Erfaringsmessig fungerer ikke dette fordi det veldig fort blir store mengder forskjellige nøkkelord tilgjengelig, og til slutt bruker man tid på å lete igjennom lister av nøkkelord som man heller kunne brukt på andre ting. Men selvfølgelig er det fint å ha noen mye brukte nøkkelord lett tilgjengelig, dog jeg heller skriver dem fra scratch.

Nøkkelord

Jeg kan egentlig ikke beskrive hvor viktig nøkkelord er. De aller viktigste er selvsagt å få litt info om hvor bildet er tatt, når på døgnet cirka (dag eller natt) og spesielle ting, som hvem eller hva som er med i bildet, samt informasjon om det generelle temaet til bildet. Dette gjør det i sin tur veldig mye enklere å søke opp bildet ditt igjen den dagen du plutselig finner ut at du trenger et bilde fra arkivet ditt med en elg i en solnedgang…

Heldigvis unngår man å skrive mye informasjon om man oppretter maler (templates) for redigering av metainformasjon (under Tools > Create Metadata Template…). Da kan man ta med de mest vanlige og universelle nøkkelordene og ting som kopirettighetsinformasjon (spesielt viktig om du planlegger å eksponere bildet internasjonalt). For eksempel tar jeg nesten alle bildene mine i Oslo, Norge. Derfor har jeg disse to nøkkelordene, samt Norway (alltid greit å ha det på engelsk også), med i standardmalen som jeg stort sett legger inn automatisk ved innlasting av bilder fra kameraet og til Mac-en.

Så, maler for metadata samme med at man kan merke flere bilder samtidig, er gull for å minke tiden bak tastaturet og ikke minst for å øke søkbarhet.

Redigering

Dette skal ikke bli en artikkel om det glimrende tilleggsprogrammet Camera RAW som fint fortjener en egen artikkel, men slik Bridge er lagt opp er det også veldig enkelt å redigere dine bilder. Ganske enkelt ved å velge bildet eller bildene du ønsker å jobbe med og trykke hurtigtastene command+r på Mac, så popper Camera RAW opp og du kan sette i gang. Og ønsker du å redigere det i Photoshop, er det jo bare å dobbeklikke på bildet (noen ganger litt irriterende når man dobbeklikker uten å mene det, men men).

Så, når alt er ferdig vurdert, organisert og redigert, er det bare å ringe de du må ringe og pushe bildet ditt hvor enn du vil ha det.

Break a leg!

* Noe jeg selvsagt ikke kan anbefale. Kjøp heller Canon! Dette er en helt annen diskusjon, jeg vet, men det er hovedsaklig pga. to ting: Bedre linser og bedre high-end kamera. Canon vs. Nikon er definitivt verdt en egen post. Jeg er forresten en gammel Nikon-entusiast, og bruker fortsatt Nikon, men testing og en del lesing har gitt meg en annen oppfatning om hva som er best. Dog det selvfølgelig er Hasselblad jeg egentlig har lyst på.