Optical Flow vs. Frame Blending

Det er hovedsakelig to måter å få til Slow Motion (saktefilm) i både Adobe Premiere og After Effects. Disse er med såkalt Frame Blending eller Optical Flow. Det finnes dessuten en tredje måte, men det er bare rammedobling, så jeg hopper over den for nå.

Både Optical Flow og Frame Blending har sine fordeler og svakheter.

Den første merkbare forskjellen på disse to er selvsagt tiden det tar å rendre dem ut. Optical Flow tar mye lenger tid å rendre ut, fordi den bruker en mer avansert algoritme for å automatisere tweening (mellom-rammer), mens Frame Blending bare lager en ekstra ramme som blander sammen rammen foran og bak.

Dermed, om du har liten tid, eller en treg datamaskin, så kan det være kjappere å gå for Frame Blending.

Hakking og artefakter

Den neste og mest åpenbare forskjell er at Optical Flow fremstår som mye jevnere enn Frame Blending. Likevel er det noen ganger bedre å gå for Frame Blending enn Optical Flow.

Algoritmen til Optical Flow forsøker å tegne en «tween» mellom rammene. Dette fører noen ganger til «artefakter», det vil si merkelige ujevnheter og former i bildet. Avhengig av hva som filmes, og hvordan, kan det blir flere eller færre slike artefakter.

Frame Blending har ikke dette problemet. Ikke direkte, i alle fall. Men video som har blitt forlenget med Frame Blending kan fremstå som mer flimrete eller hakkete.

Når bør man bruke hva?

Optical Flow egner seg derfor veldig godt til statiske oppsett, hvor det er lite bevegelse i billedrammen utover det man ønsker å få til å gå saktere, mens det kan være bedre å bruke Frame Blending der hvor det er mer bevegelse i bildet, eller hvor tingen som beveger seg går over områder med høy kontrast – da det er særlig der artefakter gjør seg gjeldende.

Eksempler

Legg merke til hvordan denne filmen som bruker Optical Flow er veldig jevn, men at det noen ganger dukker opp merkelige «gjenstander» eller artefakter i bildene, da algoritmen prøver å «male om» deler av rammen.

Til sammenligning er ikke filmen som bruker Frame Blending i nærheten så jevn, men man slipper i det minste artefakter.

Klipping: Hvorfor bruke jump-cuts

En artikkel om grunner til å bruke, og ikke bruke, jump-cuts innen filmklipping og videoredigering.

Den vanlige definisjonen på et jump-cut er et lite hopp i tid innenfor samme billedutsnitt.

Eksempel: En person filmet i halvtotal røyker. I neste klipp er personen i samme halvtotale utsnitt, men har sluttet å røyke. Det blir altså et brått hopp fra at personen sitter og røyker, til at han plutselig ikke røyker lenger.

Fremmedgjøring

Det påstås at Jump-cut kan gjøre at tilskuerne blir gjort oppmerksom på at de ser på film. De blir så å si «fremmedgjort» fra handlingen (jfr. «verfremdungsteknik» av Bertholt Brecht). Det kan dermed brukes til å få frem et meta-perspektiv¹ hvor tilskuerne både er bevisst på handlingen, men også og at det er film de ser på.

Dokumentarfilm

Særlig innen dokumentarfilm er dette mye brukt, ikke så mye for å gjøre tilskuerne oppmerksom på meta-aspektet, men mer av rent praktiske årsaker, for å korte ned tid, f.eks om et intervjuobjekt må tenke seg om før han svarer, brukes gjerne et jump-cut for å fjerne denne betenkningstiden slik at intervjuobjektet fortere kommer til saken.

I tillegg kan det tenkes at jump-cuts gir dokumentaren mer autentisitet, og at det dermed gir mer autoritet til dokumentarens sannhetsgestalt. Rasjonalet for å bruke jump-cuts innen dokumentarfilm er rett og slett at tilskuerene får mer tiltro til det de ser, fordi de vet at filmskaperen ikke prøver å lure dem med å skjule klipp, slik en fiksjonsfilm ville gjort. På den annen side er det likevel estiske grunner til å ikke bruke jump-cuts innen dokumentarfilm, f.eks at det rykker opp flyt (flow) og at det dermed kan virke stygt eller forstyrrende.

Fiksjonsfilm

Jump-cuts får en ny dimensjon innen fiksjonsfilm, og de trenger slett ikke fremmedgjøre tilskueren slik det gjøres i dokumentarfilm. Istedenfor kan kan jump-cuts brukes som et virkemiddel for å portrettere karakterens følelsesliv her, f.eks. som en effektiv fortellerteknikk for å vise at karakteren er veldig stresset, frustrert, krakilsk, eller rett og slett ikke har helt kontroll over sitt eget sinn eller egen forståelse for tid. Se f.eks for deg en karakter som i ett klipp skjelvende tar et trekk av en sigarett. I neste prøver han febrilsk å tenne på sigaretten. Og i det tredje klippet blåser han rolig ut en stor sky av røyk. Åpenbart er denne personen i en krisesituasjon av ett eller annet slag, før han endelig klarer å roe seg litt mer ned.

Jump-cuts kan også brukes til å portrettere kjedsommhet, eller frustrasjon over at ting går for tregt.

Her er et konkret eksempel:

Se spesielt på hvordan jump-cuts sammen med klipperytmen her effektivt forteller hvordan karakteren er i en særdeles stressende og beklemt situasjon.

Noter

¹ Meta-perspektiv innen film: I ordboken betyr meta bakenforliggende eller det som er under overflaten. Meta-persketiv innen film er rett og slett at tilskueren blir gjort bevisst på bakenforliggende eller underliggende forhold ved filmen, f.eks. at de blir rykket ut av handlingen og blir gjort bevisst på filmteknikniske effekter. Istedenfor å la seg lulle inn i fortellingen, blir altså tilskueren bevisst på at han ser film, og får dermed sjansen tl å gjøre seg dypere tanker rundt det som blir fortalt.