Optical Flow vs. Frame Blending

Det er hovedsakelig to måter å få til Slow Motion (saktefilm) i både Adobe Premiere og After Effects. Disse er med såkalt Frame Blending eller Optical Flow. Det finnes dessuten en tredje måte, men det er bare rammedobling, så jeg hopper over den for nå.

Både Optical Flow og Frame Blending har sine fordeler og svakheter.

Den første merkbare forskjellen på disse to er selvsagt tiden det tar å rendre dem ut. Optical Flow tar mye lenger tid å rendre ut, fordi den bruker en mer avansert algoritme for å automatisere tweening (mellom-rammer), mens Frame Blending bare lager en ekstra ramme som blander sammen rammen foran og bak.

Dermed, om du har liten tid, eller en treg datamaskin, så kan det være kjappere å gå for Frame Blending.

Hakking og artefakter

Den neste og mest åpenbare forskjell er at Optical Flow fremstår som mye jevnere enn Frame Blending. Likevel er det noen ganger bedre å gå for Frame Blending enn Optical Flow.

Algoritmen til Optical Flow forsøker å tegne en «tween» mellom rammene. Dette fører noen ganger til «artefakter», det vil si merkelige ujevnheter og former i bildet. Avhengig av hva som filmes, og hvordan, kan det blir flere eller færre slike artefakter.

Frame Blending har ikke dette problemet. Ikke direkte, i alle fall. Men video som har blitt forlenget med Frame Blending kan fremstå som mer flimrete eller hakkete.

Når bør man bruke hva?

Optical Flow egner seg derfor veldig godt til statiske oppsett, hvor det er lite bevegelse i billedrammen utover det man ønsker å få til å gå saktere, mens det kan være bedre å bruke Frame Blending der hvor det er mer bevegelse i bildet, eller hvor tingen som beveger seg går over områder med høy kontrast – da det er særlig der artefakter gjør seg gjeldende.

Eksempler

Legg merke til hvordan denne filmen som bruker Optical Flow er veldig jevn, men at det noen ganger dukker opp merkelige «gjenstander» eller artefakter i bildene, da algoritmen prøver å «male om» deler av rammen.

Til sammenligning er ikke filmen som bruker Frame Blending i nærheten så jevn, men man slipper i det minste artefakter.

Slik lager du vektormasker i Photoshop CS6

Vektormasker kan brukes til alle komposisjoner som involverer manipulasjon av flere lag i Photoshop. Alle steder hvor du tidligere brukte viskelær (Eraser Tool), er det som regel mye bedre å bruke vektormaske.

Bruker du viskelæret på et lag, kan du ikke gå tilbake i historikken etter at du har lagret prosjektet ditt. Da blir hullet du laget værende. Men med en vektormaske kan du når som helst endre på utskjæringen. Det fungerer også fint til justeringslag, for eksempel når du bare ønsker å fargekorrigere en liten bit av bildet.

Oversikt over verktøy

Du trenger å bruke følgende verktøy i Photoshop:

 Pen Tool (penneverktøyet)

 Convert Point Tool (vinkelverktøyet)

 Direct Selection Tool (den hvite pekeren)

 Path Selection Tool (den sorte pekeren)

OBS! Path Selection Tool er ikke det samme som Move Tool selv om de begge er formet som sorte piler. Pass på at riktig verktøy er aktivt.

Viktige hurtigtaster

Pennevertkøyet har hurtigtast P, og seleksjonsverktøyene har hurtigtast A. For å rask flippe mellom verktøy innen samme kategori, trykk Shift og så hurtigtasten. Så for å skifte fra den hvite til den sorte pekeren, holder du bare inne Shift mens du trykker A.

Arbeidsflyten går dessuten mye kjappere om du også lærer deg hurtigtastene du kan bruke i kombinasjon med disse verktøyene – vanligvis shift, command (control på PC) eller alt-tasten.

Verktøyenes bruksområder

• Penneverktøyet er for å legge til og trekke fra vektornoder, samt legge til og justere bezierkurver.
• Den sorte pekeren er for å velge en hel vektorsti (vector path).
• Den hvite er for å redigere noder og spaker hver for seg.
• Sammen med penneverktøyene er det dessuten et vinkelverktøy (Convert Point Tool) for å slette eller legge til bezierkurver til eksisterende noder, eller justere dem ved å dra i spakene til aktive noder.

Gjennomgang

Åpne et bilde med noe du har lyst å klippe i.

Trykk P for å aktivere penneverktøyet, og pass på at verktøyet er satt til «Path» i alternetivene for verktøyet øverst under filmenyen.

Av og til er et annet penneverktøy valgt. Da kan du enten flippe mellom verktøy i samme kategori ved å holde inn Shift mens du trykker P, eller klikke og holde på ikonet i verktøymenyen, og så velge den øverste pennen i rullegardinen. Du skal bruke verktøyet som har den enkleste pennesplitten som ikon.

Har du fått frem riktig verktøy, er det bare å klikke der du ønsker å lage første node. Klikk igjen for å lage en ny node. Gjenta til du har laget noder helt rundt det du har lyst å klippe ut, slik at det danner en hel sti. Du får en liten ring på penneverktøyet i det stien blir sluttet. Så klikker du A og bruker den sorte eller hvite pekeren til å aktivere stien (the path). Du kan se at stien blir aktiv ved at alle nodekvadratene vises.

Hold så inne cmd (ctrl på PC) og trykk på ikonet for «Add layer mask» i lagfanen (Layers) helt til høyre i Photoshop. Og voila, du har en vektormaske!

Ikonet du skal cmd-klikke ser ut som en slagt sort-hvit versjon av det japanske flagget, sånn: 

Hull istedenfor utklipp

«Men jeg vil lage et hull istedenfor å klippe noe ut!» hyler du kanskje. Frykt ikke! Oppe i alternativmenyen er det et lite ikon som ser ut som to små firkanter inni hverandre, like til høyre for Shape-knappen. Trykk der og du får en meny hvor du kan velge hvordan stien skal klippes ut; enten som et utklipp eller som et hull. Bare pass på at du har korrekt sti aktivert.

Myke linjer istedenfor vinkler

Istedenfor å lage spisse vinkler hver gang du setter ned en node, kan du lage myke linjer med penneverktøyet. Disse buene kalles bezierkurver. Om du istedenfor å klikke holder nede museknappen og drar når du skal sette ned en node, vil du få en slik bezierkurve. Blir du først vant til å bruke denne teknikken, vil du fort merke at du trenger langt færre noder for å lage stien din – kanskje til og med bare tre eller fire.

Du kan også gjør hver node myk i etterkant. Velg penneverktøyet (P), og hold inne alt-tasten mens du trykker og drar på en node. Du vil da få opp to spaker for hver node. Disse kan du også etterredigere med den hvite pekeren. Det finnes i tillegg et spesifikt vinkelformet verktøy i pennefamilien som bare er til for å redigere bezierkurver kalt Convert Point Tool.

Redigere masken

Om du i ettertid vil gjøre små endringer på stien, kan du trykke A og bruke den hvite pekeren (Direct Selection Tool) for å flytte på enkelte noder. Du kan også redigere på aktive bezierkurver med den samme hvite pekeren. Dette gjør du ved å dra i spakene som kommer ut av de nodene som har slike kurver.

Vil du legge til eller trekke fra en node fra vektorstien, kan du trykke P og bruke penneverktøyet. Så lenge stien er aktiv, vil du få en liten pluss ved sidden av pennesplitten som tegn på at du kan legge til noder, og en liten minus som tegn på at du kan slette noder fra stien.

Vil du flytte på hele stien, så bruk den sorte pekeren. Bare pass på at det er Path Selection Tool som er valgt og ikke Move Tool.

Fjerne bezierkurver

Du kan enkelt fjerne en bezierkurve ved å velge penneverktøyet (P), holde inne alt-tasten, og klikke på en node. Vips så er kurven slettet.

Ordliste

Vektornode, eller bare node: Et vektorpunkt eller håndtak med en X- og en Y-posisjon brukt til å redigere formen til en vektorsti.
Spake: Et punkt eller håndtak brukt til å redigere en bezierkurve.
Vektorlinje: En matematisk linje som går mellom to noder. Tykkelsen eller formen på linjen blir alltid lagt til i ettertid. Se også bezierkurve.
Bezierkurve: En matematisk utregnet kurve som går mellom to noder. Se også vektorlinje.
Vektorsti, eller bare sti: En mengde vektornoder med matematiske linjer (kurver) mellom dem.

Oppstandelsen

Denne bildeserien er basert på en oppgave fra pedagogikkstudiet hvor målet var å fortelle en historie med fem bilder. Her har jeg valgt å presentere Director’s Cut av oppgaven, og har dermed tatt med fire bilder ekstra. Foreleseren valgte å kalle serien for ‹Oppstandelsen›, og det synes jeg var et så bra navn at jeg valgte å vrake min originale tittel, «Student».

I ettertid er jeg litt lei meg for at jeg ikke fikk med en hånd på skoen, men jeg tenker å rette på det i «Oppstandelsen Part Deux».

Problemer med Optical Flow

Optical Flow er en flott teknologi fra Apple for å lage sakte kino eller for å forandre framerate og tidsinnstillinger til en filmsnutt. Dessverre er ikke verden helt perfekt.

Et problem med Apples Optical Flow-teknologi er at den ikke gjør noe med originalrammene. Har du skutt noe på høy lukkerhastighet, fører dette til flimmer når det rendres med Optical Flow, da bare annenhver ramme blir rendret ut med bløte overganger. Hoppene mellom «harde,» skarpe originalrammer, og «bløte» rendrede rammer annenhver gang, fører til ganske stygg flimring.

En løsning på dette kan være å gå for lengere lukkerhastighet når du skyter video til effektbruk, da bevegelsesuskarphet vil være med på å maskere slik flimring. En annen løsning, spesielt innen animasjon og timelapse, kan være å la være å bruke Optical Flow helt, men heller gå for enklere Frame Blending.

Canon 7D HD-video

Endelig fikk jeg testet video-muligheten på Canon 7D! 😀 Her er en kjapp liten testfilm jeg laget av Øystein Jakobsen og poden mens de kjørte modellbåt i Bjørvika i Oslo.

Resultatet lover godt, men savner fortsatt litt funksjonalitet som man får på skikkelige videokamera, slik som zebrastriper under eksponering, og ikke minst både et grep og et okkulart som gjør det enklere å fokusere. Dessuten hadde det vært fint å kunne skyte i vanlig SD PAL, selv om det er på vei ut. Kunne også tenkt meg en innebygget funksjon for intervallopptak (timelapse). Ser også at farger og detaljer lider litt under komprimering for nett, men ellers er jeg slettes ikke misfornøyd.

Selve filmen er kanskje litt ujevnt eksponert noen steder, spes skjører gulfargen litt for mye på ene båten av og til. Men likevel var jeg såpass fornøyd, eller lat… at jeg ikke gadd korrigere videoen noe som helst før jeg la den ut. Det du ser er altså en mengde råopptak klippet sammen til en liten snutt i FCP under 720p XDCAM codec. Deretter er filmen gjort klar for nett med Adobe Media Encoder.

Philips Carousel – hvordan de fikk det til

Første gang jeg fikk se denne trodde jeg det var en teaser til en ny Dark Knight film, og jeg ble superimponert. Desverre er det altså bare en reklame for et TV-apparat – men for en reklame det også er! Her er den, om du enda ikke har sett den:

Eventuelt kan du klikke her for å se originalen i mye bedre oppløsning direkte fra filmprodusentene selv.

Hvordan fikk de det til?

Så, hvordan fikk de det til, da? Vel, det finnes en «Behind The Scenes» versjon av reklamen. Det er egentlig bare en litt forlenget versjon av den originale med nøye regisserte innlegg ment for å selge TV-apparatet, og den sier dessverre svært lite om hvordan filmen faktisk ble laget, og man får bare noen små hint. Men seff, for de fleste er dette nok, og det gir jo enda noen argumenter for å kjøpe TV-apparatet, da…

Selvfølgelig har jeg ikke direkte kjennskap til hvordan filmen ble til rent praktisk, så mye av det jeg skriver her blir spekulasjon. Men for de av dere som er interessert, går det fint an å gi et generelt innblikk i hvordan slike fantastiske filmklipp blir til. Noe er dog helt sikkert: I følge shots.net er 90 prosent av filmen ble filmet «in camera» som det så fint heter. Det vil si at det du ser på skjermen, også var synlig på settet. Men før du setter kameraet på «record» er det mye som må gjøres.

Planlegging, planlegging og mer planlegging

For det første ligger det svært mye arbeid bak en slik scene. Mye mer enn hva folk flest tror. Sannsynligvis har flere team jobbet med både planlegging og utføring av scenen i flere avdealinger og utviklingsstadier, og det har kostet mye penger.

Første skritt på veien er å utvikle idé, prosjektbeskrivelse og å skrive manus. Sannsynligvis har dette gått i mange omganger med avslag og omskrivinger, som til slutt har endt i et godkjent prosjekt som får «grønt lys».

For Philips er nok dette prosjektet forbundet med veldig mye prestisje, og de har veldig mye å tape på at deres nye og ganske uvanlige TV får en dårlig mottakelse, derfor har de spyttet inn så mye penger som de kunne avse for nettopp denne reklamen – men så er det jo bare å se på all omtalen denne reklamefilmen har fått for å skjønne at dette nok har lønnet seg svært godt for Philips.

Etter grønt lys kommer det mest praktiske planleggingsarbeidet. Budsjett blir satt opp. Konsulenter og frilansere blir hyret inn, og scenen blir planlagt steg for steg. Storyboard og visualiseringer blir nøye tegnet. Det blir laget floorplans, set designs, og til slutt blir også hele sett bygget. Nå for tiden modelleres det også «previz» (previsualiseringer) av hele scener i 3D-program, og dette er nok også gjort for denne reklamen.

Først når alt dette er gjort kan skuespillere, lysteknikere, kameracrew, sminkører, riggere og ikke minst cateringcrew komme på settet slik at innspillingen kan begynne.

Men hva er magien?

Fortsatt er det nok vanskelig å forstå hvordan de har fått til denne «freeze action» effekten. For det første er ikke hele reklamen skutt i en sekvens. Istedenfor er den skutt i flere sekvenser som så er sydd sammen etterpå. Alfred Hitchcock laget i sin tid en film som heter Rope hvor noe av samme effekt ble brukt for å få det til å se ut som om filmen ble skutt i en sammenhengende sekvens. I 1948, da Rope ble produsert, var en filmrull ikke lenger enn 20 minutt, dermed måtte man «jukse» for å få det til å se ut som ett sammenhengende klipp. Dette kan man få til ved å klippe til nye sekvser på strategiske steder, for eksempel når kamera farer forbi en kant med å bruke en wipe til en ny kant, eller å klippe der en vegg (eller noe annet stort og flatt) fyller hele skjermbildet. Folk flest legger ikke merke til at man klipper til en ny vegg da.

Nå for tiden har vi en del nye verktøy for å få denne effekten til å gå helt sømløst ved hjelp av å morfe sammen sekvenser, noe man kan ser er gjort i Philips Carousel-reklamen om man ser nøye etter. Sjekk denne wikipedia-artikkelen for mer om morfing. I korte trekk funker morfing som en crossfade, bare at man kontrollerer hvordan bildet skal «warpes» eller «skrus» før man fader eller seguer over til neste klipp. Morfing er nok mest kjent for fantastiske transformasjoner som de sett i filmer som Terminator II, men effekten fungerer like bra til å diskret skjule overganger.

De fleste «effektene» ble i følge shot.net-artikkelen gjort i kameraet. Dermed er det nok egentlig ikke brukt så mange effekter i denne filmen som folk flest tror. Det vil si at de sannsynligvis har bygget fysiske sett, og så satt opp dukker som de rett og slett har tracket forbi med kameraet. Ved bruk av god lyssetting og gode rigger, blant annet for å få ting til å se ut som de svever, er det bare «småtteri» som trengs å legges til ved hjelp av datagrafikk etterpå. En svart sytråd er nok til å få en seddel til å se ut som den svever, for eksempel. Lyssetter man riktig, vil ikke sytråden være synlig på film.

Post-produksjon

Som man kan se av behind the scenes filmen, så er ting som skuddflammer og knust glass lagt til ved hjelp av 3D-programmer etterpå. For å få dette til å matche perfekt mot det som er filmet, trenger man data om hvordan både kameraet, og de forskjellige elementene har bevegd seg. I denne reklamefilmen beveger jo bare kameraet seg, så egentlig trenger man bare referansepunkter å feste 3D-effekten til. Har man dette, kan man relativt enkelt «tracke» hver digitale 3D-effekt til det som er på den originale filmplaten. Programmer som Autodesk Maya kan brukes til dette, for generering av 3D-objekter og Autodesk Combustion kan for eksempel brukes til tracking, men også andre post-produksjonsprogrammer kan brukes. Også her er Autodesk studios (også tidligere kjent som Discreet) markedsledende på programvare, og har blant annet en finger med i spillet på både den siste Hulken-filmen og mange andre effekt-drevne filmer. Tracking kan forresten også brukes til å stabilisere videobilder, ikke ulikt måten steadyshot fungerer på billige videokamera.

Lagvis fordeling av action, bakgrunn og natur.

Enn videre er kan det tenkes at hver sekvsens planlagt slik at de kan legges over hverandre i flere 2D-lag, men allikevel gi følelsen av at de egentlig er 3D og at de går sømløst over i hverandre. Dette er en teknikk som stammer fra animasjonskunsten (tegnefilmer, altså), hvor man tegner hver tegnefilmfigur på gjennomsiktige cels som ligger lagvis på plater, eller matter, med malerier av flotte sets. En annen variant av dette er når man filmer igjennom en glassplate hvor deler av platen er malt slik at det ser ut som det for eksempel er en stor og fantastisk by i bakgrunnen, selv om man filmer på et vanlig jorde.

Legger man så litt fysisk avstand mellom hver tegnefilmplate, vil det kunne simulere både perspektivforandringen man får av å tracke inn på virkelige 3D-scener, men også slike ting som dybdeskarphet, osv. Forced Perspective, kalles det, eller tvunget perspektiv om du vil.

Det samme kan man selvfølgelig trekke over til «live action» film hvor man istedenfor statiske 2D-plater bruker såkalte travelling mattes (plater med video, rett og slett) som er filmet mot for eksempel en bluescreen. Også disse behøver ikke ligge rett oppå hverandre, men kan arrangeres slik at det er en del fysisk bredde mellom dem for å simulere diverse perspektiv-forandringer.

Blant annet er dette en effekt som er mye brukt innen animé-film for å lage action-effekter.

Bullet Time

Det kan også tenkes at noen sekvenser er tatt opp med Bullet Time-teknikk som vi først så i de fantastiske freeze-frame og slow-down action-scenene i filmen The Matrix (forresten var det vel egentlig Vanessa Paradis som var først ute med å bruke Bullet Time i en av sine musikkvideroer, om jeg ikke husker feil) . Det vil si at man setter opp masse still-kameraer som fyrer av sekvensielt i et rom som ellers er rigget som en gigantisk bluescreen.

Denne teknikken er dog tatt patent på, og så vidt jeg vet er det bare ett firma som utfører den – og dette er ikke billig, så mye mulig at folkene bak Philips Carousel har valgt en annen metode for å få en lignende effekt.

Apropos

Tidligere har BMW kjørt cinematiske reklamer i kortfilmserien The Hire, hvor de ansatte kjente filmregissører som Ang Lee, John Woo og ikke minst nå avdøde bil-scene-mester John Frankenheimer. Men dette er jo noe for seg selv, i og med at det kun er ett hakesleppende effektklipp.

For øvrig er ikke cinematiske, eller i det minste lengere reklamefilmer noe nytt. I gode gamle dager kunne reklamefilmer gjerne vare ganske lenge og hele filmer ble gjerne laget om ett eneste produkt.

Organisering: Nøkkelen til fotografisk lykke

Jeg tar noen helt utrolige mengder bilder, og bare et fåtall er egentlig egnet til visning. Det var faktisk en tid da jeg tok nesten bare gode bilder, eller i alle fall flere gode bilder enn dårlige. Det var mens jeg jobbet med 35mm film, men nå som jeg jobber digitalt har dette ratioet sunket kraftig.

Å ta et digitalbilde er null stress, og det er plass til hundrevis, til og med tusenvis, på en eneste brikke alt etter hvilken innstilling man bruker. Ordnung muß sein!

Heldigvis finnes det sorteringsverktøy, og når mengden bilder begynner blir stor og uoversiktlig, er slike verktøy uvurderlig.

Før da jeg jobbet på desk brukte jeg selvsagt norskproduserte FotoStation, noe som jeg varmt kan anbefale. Les blant annet denne testen av FotoStation på Akam.no (blant annet er det utrolig kjekt å lage websider med FotoStation, en egenskap Adobe i ettertid har stjålet). FotoStation får du faktisk gratis med om du kjøper et Nikon-kamera.*

Nå for tiden bruker jeg dog Adobe Bridge. Lenge syntes jeg det var et pinglete program i forhold til FotoStation, men da jeg heller ikke fikk tak i annet begynte jeg allikevel motvillig å bruke det. Jeg har aldri brukt Adobe Lightroom. Visst nok skal Lightroom ha flere funksjoner enn Bridge, men som CS4-bruker ser jeg ikke helt forskjellen annet enn at Lightroom skal ha en database a la FotoStation.

Det gode med Adobe Bridge CS4 er i hovedsak:

• Evne til å kjapp vurdering og kategorisering av bilder med stjerner og farger.
• Evne til å lagre databaserinformasjon og søkeord internt i bildene (som metadata).
• Evne til å kjapt sende deg videre til redigering, enten i Photoshop, men også i Camera RAW.

Så vidt jeg vet har ikke Bridge en egen database som holder rede på bildene og hvor de er (online eller offline, etc). Denne egenskapen som jeg foreløpig bare vet at FotoStation har, mangler altså i Bridge. Men så er det jo mye annet å ta av i Bridge, da.

Vurdering

Det første jeg vil trekke frem i Bridge er muligheten du har til å gi karakter til bildet ditt. Du kan velge mellom Reject og fra en til fem stjerner. Selv rangerer jeg bildene med stjerner på følgende måte:

1. Dårlig bilde = Reject
2. Usikker kvalitet
3. Grei kvalitet
4. God kvalitet
5. Perfekt

Dårlige bilder setter jeg alltid Reject på til jeg har bestemt meg for hvilken av dem jeg ønsker å slette for godt. Ingen vits i å ta vare på dårlige bilder med mindre man har en spesiell grunn, for at det er deler av bildet som kan brukes omd et croppes, osv. Fordi jeg ikke vet bedre, og det jo er en liten sjansen for at de kan brukes, tar jeg gjerne vare på bilder også av usikker kvalitet, men jeg bruker ikke å publisere dem – men det er en stor lettelse å med sikkerhet vite hvilke bilder det er trygt å kvitte seg med.

Som regel, så lenge bildet er skarpt, har jeg ikke så høye krav til å gi tre stjerner. Men de må være noe ekstra med en fire-stjernes bilde. Fem stjerner gir jeg kun til bilder som «popper» skikkelig når du ser på dem, det vil si at de har mer enn bare teknisk god kvalitet, men også den lille ekstra estetiske touchen som gjør et bilde godt.

En og to gir jeg til bilde av lav teknisk kvalitet. Enten er de uskarpe, eller har andre tekniske feil. Et teknisk godt bilde må være veldig uinteressant før jeg gir det kun to stjerner, men kanskje jeg har fordel av å bli litt strengere.

Teknisk kvalitet alene er dog ikke godt nok til å vurdere et bilde da det som ofte er estetiske følelser som gjør et bilde ekstra godt. Et uskarpt bilde kan like godt også være bra alt etter hva det er bilde av og hvilken følelse det frembringer. Et godt eksempel på et relativt teknisk dårlig bilde som likevel er legendarisk, er Robert Capas bilde fra Omaha Beach på D-Dagen. Det er mye bevegelsesuskarphet i bildet, men allikevel fanger det dramatikken rundt den allierte landingen i Frankrike på D-Dagen.

Fargekoding

Man kan også merke bildene med fargekoder (med tilhørende hurtigtast):

• Select (F6)
• Second (F7)
• Approved (F8)
• Review (F9)
• To do (ingen hurtigtast)

Personlig har jeg en litt annen vri på disse og bruker dem til henholdvis:

• forsiktig/under arbeid
  
• rediger på nytt eller oppdater
  
• lastet opp/sikkerhetslagret
• til opplasting eller ferdig vurdert og redigert
• ikke ferdig

Jeg bruker det som regel på mapper med bilder i, og ikke direkte på bildefiler med mindre jeg jobber med spesifikk Photoshop-prosjekter.

Det er selvsagt helt individuelt hvordan man bruker både fargekoder og stjernerangering, men det er uansett greit å tenke igjennom hvordan man har tenkt å bruke disse, og så holde seg til en fast brukspolicy. Plutselig har det gått en stund, og så finner du et gammelt prosjekt du ikke ble helt ferdig med. Har du ikke tenkt igjennom hvordan du ønsker å bruke systemet da, ender du fort opp med å begynne helt på nytt. Dette er spesielt viktig om du er en person som meg, som gjerne jobber på flere fotoprosjekter og i flere mapper samtidig.

Som en metode for å vite hvor du er i redigeringsprosessen, og ikke minst for å finne ut hvilke av dine bilder som er verdt å ta vare på eller verdig hedersplassen over peisen, er fargekoding gull.

Organisering

Den andre tingen jeg bruker veldig mye tid på i Bridge er på å redigere meta-informasjon og nøkkelord (keywords) for filen (File > File Info…). For å komme inn på panelet man kan redigere dette på med hurtigtaster, må man trykke shift+option+command+i på Mac (det er sikkert ikke en så ulik hurtigtast på PC). Jeg vet enda ikke hvordor det må være så kronglete – det vil si at man må trykke hele fire taster – men litt av grunnen er vel at man også kan redigere dette i sidepanelet på Bridge. Jeg liker allikevel helst å hente opp spesialpanelet for dette, da sidepanelet ofte er overbefolket av unødvendig info, samt at skriften på sidepanelet er veldig smått.

Noen felter er ganske åpenbar, som feltet for beskrivelse av bildet (Description). Ellers kan man fylle inn så detaljert info som man bare ønkser. Navn på personer, steder, osv. Kjempegreit å ha med for referanse og i tilfelle man glemmer til neste gang du tar en titt på de der gamle bildene du har i arkivet. Og best av alt, nettsteder som Flickr.com bruker metainformasjonen du lagrer i bildet og legger det automatisk inn for deg.

Man kan også sette inn nøkkelord ved å bruke sidepanelet. Der lagres også nøkkelord automatisk ettersom du oppretter nye. Disse får du så mulighet til å organisere i underkategorier i sidepanelet. Erfaringsmessig fungerer ikke dette fordi det veldig fort blir store mengder forskjellige nøkkelord tilgjengelig, og til slutt bruker man tid på å lete igjennom lister av nøkkelord som man heller kunne brukt på andre ting. Men selvfølgelig er det fint å ha noen mye brukte nøkkelord lett tilgjengelig, dog jeg heller skriver dem fra scratch.

Nøkkelord

Jeg kan egentlig ikke beskrive hvor viktig nøkkelord er. De aller viktigste er selvsagt å få litt info om hvor bildet er tatt, når på døgnet cirka (dag eller natt) og spesielle ting, som hvem eller hva som er med i bildet, samt informasjon om det generelle temaet til bildet. Dette gjør det i sin tur veldig mye enklere å søke opp bildet ditt igjen den dagen du plutselig finner ut at du trenger et bilde fra arkivet ditt med en elg i en solnedgang…

Heldigvis unngår man å skrive mye informasjon om man oppretter maler (templates) for redigering av metainformasjon (under Tools > Create Metadata Template…). Da kan man ta med de mest vanlige og universelle nøkkelordene og ting som kopirettighetsinformasjon (spesielt viktig om du planlegger å eksponere bildet internasjonalt). For eksempel tar jeg nesten alle bildene mine i Oslo, Norge. Derfor har jeg disse to nøkkelordene, samt Norway (alltid greit å ha det på engelsk også), med i standardmalen som jeg stort sett legger inn automatisk ved innlasting av bilder fra kameraet og til Mac-en.

Så, maler for metadata samme med at man kan merke flere bilder samtidig, er gull for å minke tiden bak tastaturet og ikke minst for å øke søkbarhet.

Redigering

Dette skal ikke bli en artikkel om det glimrende tilleggsprogrammet Camera RAW som fint fortjener en egen artikkel, men slik Bridge er lagt opp er det også veldig enkelt å redigere dine bilder. Ganske enkelt ved å velge bildet eller bildene du ønsker å jobbe med og trykke hurtigtastene command+r på Mac, så popper Camera RAW opp og du kan sette i gang. Og ønsker du å redigere det i Photoshop, er det jo bare å dobbeklikke på bildet (noen ganger litt irriterende når man dobbeklikker uten å mene det, men men).

Så, når alt er ferdig vurdert, organisert og redigert, er det bare å ringe de du må ringe og pushe bildet ditt hvor enn du vil ha det.

Break a leg!

* Noe jeg selvsagt ikke kan anbefale. Kjøp heller Canon! Dette er en helt annen diskusjon, jeg vet, men det er hovedsaklig pga. to ting: Bedre linser og bedre high-end kamera. Canon vs. Nikon er definitivt verdt en egen post. Jeg er forresten en gammel Nikon-entusiast, og bruker fortsatt Nikon, men testing og en del lesing har gitt meg en annen oppfatning om hva som er best. Dog det selvfølgelig er Hasselblad jeg egentlig har lyst på.

Tannpirker

Mmm, mint og bjørkeved.

Du kjenner den tørre følelsen mellom fingrene. De skarpe kantene. Den ru overflaten. Da vet du at hva enn det er som har festet seg mellom akkurat den tanna, den lille jævla kjøttslintren som kiler baki der, da vet du at den kommer til å være boret fast på tuppen om ikke så lenge. Du kommer til å smatte fornøyd, knipse stikka og fortsette med livet.

Det er noe eget når man åpner en ny pakke med tannpirkere. Stikker du nesen borti kjenner du en boquet av bjørketre og mint. Du lukter tørt, og det er tørt, men det gjør jobben sin. Og egentlig smaker det ikke så verst heller. Jeg vet ikke hva jeg foretrekker. Au naturelle, eller med mintaroma… Take your pick – your toothpick.

De finnes visst nok i både plastikk og bambus også, men det er noe eget med denne trekant-slepne avrundede treflisen av bjørkeved. Det er den vi har vokst opp med.

Ru og spisse.

Smatt, smatt!

Time Lapse II

Prøvde en ny timelapse-test med Nikon D60-en i dag. Gikk ned på Aker Brygge rundt 18:00 og satte i gang.

Jeg fikk det litt travelt da båten allerde var på vei inn, så jeg fikk ikke linjet opp horisonten godt nok i tide. Men iaf fikk jeg satt resten riktig.

• ISO: 100
• Blender: F/11
• Lukkerhastighet: 2,5 sekunder
• Fremtrekk: Kontinuerlig

I tillegg var kameraet innstilt på å kun ta JPEG-bilder i minste størrelse og med normal komprimering for å gjøre plass til alle bildene. Ikke trenger man full fotokvalitet for gode HD-opptak heller. Selv med minste bildestørrelse er de allikevel 1936×1296 piksler brede – og det holder til og med til Full HD (1080i).

Klok av skade fra i går, fikk jeg satt fokusen til manuell. Jeg var allikevel litt usikker på om jeg hadde satt fokus på riktig sted, men det ser ut til å ha funket.

Jeg hadde med vilje overeksponert litt da jeg begynte da jeg visste at det var på vei til å bli mørkt. Kanskje jeg til og med kunne overeksponert enda mer, for på slutten av opptaket ser du at det er ganske mye mørkere enn da jeg startet.

Med kontinuerlig fremtrekk er det bare å holde nede utløseren så tar den automatisk nye bilder. Hele seansen tok 20 minutter fra første bilde var tatt så det var ganske slitsom, men det gikk iaf an å bytte finger i sekundene lukkeren var åpen.

Den merkelige damen
Etter å ha stått der i vel ti minutter kom det en dame bort til meg. Hun ville at jeg skulle slutte å fotografere slik at hun kunne gå ombord i båten. Jeg forklarte at hun ikke kunne bli gjenkjent på opptakene på grunn av den lange lukkertiden. Og i tillegg kom hun jo til å ha ryggen til kameraet! Men da begynte hun å lange ut om hvordan hun var forfulgt av både politi og det ene med det andre og at det ikke kom på tale. Jeg måtte snu kameraet vekk mens hun gikk ombord, ellers skulle hun «saksøke ræva mi». Jeg forklarte da at jeg var midt i et opptak og at jeg ikke aktet å slutte før båten var forlatt. Og med det gav hun opp og gikk inn på kjøpesenteret.

Det slo henne ikke at Aker Brygge med alle sine overvåkningskamera kanskje er det mest overvåkede stedet i hele Oslo. Hadde hun ikke gjort noe, hadde det heller ikke blitt en historie av det. Jeg syntes litt synd på henne, der jeg sto, men faen om jeg gadd å vente til neste avgang bare for å sette i gang på nytt. Da fikk heller hun vente, om det betød så mye.

Postproduksjon
Da jeg kom hjem igjen var det å laste over bildene med Adobe Bridge CS4. Synes fotograbberen der er bedre enn den som kommer standard med operativsystemet.

OK, i går fant jeg ut at det ikke bare er å smokke ut en HD-video i høyeste oppløsning og så sende det til YouTube. Det funker, men for det første kom det ikke i 16:9. Men etter å ha googlet litt fant jeg noen ting som er viktig:

• H.264, MPEG-2 or MPEG-4 format
• 1280×720 resolution
• 44.1KHz Stereo MP3 or AAC audio
• Frame rate as the original video
• Up to 1GB file size and 10 min. duration

Kilde: http://www.squidoo.com/youtubehd

Ikke 1080i-oppløsning, altså, men 720p. I tillegg antok jeg at det de likte NTSC-varianten best, siden det jo er et amerikansk selskap og det er deres hovedmålgruppe. Men siden D60-bildene fortsatt var for store

Innstillinger og annet mikkmakk
Til å begynne med tenkte jeg at det beste forarbedet før konvertering måtte være å kjøre bildene igjennom en crop-makro i Photoshop (dette er relativt enkelt å lage i PS og så er det bare å slippe den løs mappevis), men skippet det da jeg fant ut at Adobe Media Encoder CS4 var fint i stand til å gjøre dette automatisk bare den fikk en video-fil å jobbe med. Så istedenfor åpnet jeg alle bildene i QuickTime Pro som en bildesekvens (Arkiv>Åpne bildesekvens… eller Shift+Eple+O), valgte den bildefrekvensen som passet best basert på antall bilder og hvilken hastighet jeg ønsket. Til dette prosjektet valgte jeg 15 rammer per sekund. Og så lagret jeg den enkelt og greit uten komprimering. Resultatet er en svær videofil med alle bildene jeg hadde tatt den kvelden. Deretter smokket jeg denne inn i Media Encoder og begynte tweakingen.

Det fine med Media Encoder er at den kan kode om flere filer etter hverandre. Det store minuset, som jeg ser det, er at det er bare to codecer man kan omkode til: FLV og H.264. Hadde det vært flere codecer tilgjengelig hadde jeg kanskje syntes at programmet var bra, men det gjør iaf det det er designet for…

Selve omkodingen er veldig enkel. «Add» en videofil, velg codec, og trykk på preset om du vil tweake. Jeg ville seff det da bildene egentlig er for store for 720p, så inn i tweakingvinduet bar det:

Omkoding av videofil av D60-bilder i Media Encoder for deling på YouTube.

Kilde: Eget bilde på Flickr.com

Da er det rett og slett bare å velge cropping-ikonet oppe i venstre hjørne og så velge hvilket bildeutnitt du ønsker, 16:9 selvfølgelig, i rullegardinen til høyre over preview-bildet. Dette forhåndsinnstilte utsnittet var litt unøyaktig hos meg, men det funket fint til å en grovinstilling. For finjustering var det bare å slå den over på «none», zoome inn (rullegardinen under preview-en), justere og sjekke opp mot output (den andre fanen) til det ble perfekt. Deretter var det egentlig bare å velge format, passe på at greia var i NTSC, slå av lydeksport (for man trenger jo ikke lyd som ikke eksisterer), og til slutt trykke på OK og starte rendringskøen.

Og resultatet, det kan du se her:

På grunn av prosesseringstiden til videoserverne på YouTube tok det svært lang tid før vid-en kom på nett (ca 8-9 timer), og resultatet ble ikke helt perfekt heller, så mulig jeg må gjøre noen forandringer i encodingen og laste opp på nytt. For alle tilfellers skyld lastet jeg også opp en versjon på Flickr: http://www.flickr.com/photos/kebman/3328705999/ Til sammenligning tok det Flickr bare fem til ti minutter å behandle og legge ut den samme filen… Men igjen er ikke Flickr sin fil-embedding så godt støttet som YouTube sin variant (måte å legge inn visning av filmene i tekstblokker på nett slik at det blir vist frem som del av din presentasjon – akkurat som i teksten her).

Weee!  =D

Time Lapse

Ekstase! Åh, jeg digger Time Lapse. Jeg har skutt en del utav det, med varierende hell. Eller, jeg har jo vært vedig heldig som har fått tilgang til godt utstyr, men enda kunne jeg tenkt meg ting som programmerbar dolly, eller rett og slett et astronomisk teleskop-feste med finjustert motor som følger stjernehimmelen. Ser for meg muligheten til å programmere den til å følge andre baner, og voila, plutselig har man den perfekte time lapse riggen.

It’s A SONY
Vanligvis har jeg holdt på med video og jeg har gjort mange opptak med videotraveren SONY PD150P. Det er bare et dritbra videokamera, og selvsagt ikke rart det snart ble standard for VJ oppdrag for både NRK og TV2, m.fl. Ikke minst fordi det er mulig å filme med kameraet i såpass lyssvake omgivelser og fortsatt få tålelig bra bilder.

Nikon is the shit
Men nylig har jeg holdt på med digital speilrefleks. Med HD-video på vei, og med et vått ønske om å egentlig holde på med 35mm film (den levende sorten), eller i alle fall skyte på RED – eller enda bedre Hasselblad (ikke spør om logikken bak det hele) – har jeg altså landet på eksperimentering med en Nikon D60. :p

Nikon D60 pros og cons for time lapse

• Pros: Yay! Man får time lapse foto i HD! Faktisk enda bedre enn HD!
• Cons: Man må stå å holde nede den fordømte utløseren, for selv om det finnes en funksjon for å sette sammen timelapse-filmer på D60, finnes det ingen funksjon for å programmere sekvensielle opptak.

Uansett, bilder blir det, og de blir dritbra! Fullstendig overkill hva HD-video angåar iaf. Wee, om man altså har den rette programvaren til å knø stillbildene om… Og det har jeg jo med MacBook Pro og QuickTime Pro og Final Cut Pro og en jævla pro bak kameraet. Øh, ok, nok skryt. Smokker bildene inn i Quicktime og kjører ut som en fil, og så inn i FCP for kutting, triksing og miksing, og ikke minst omdanning til et eller annet bra HD-format. Jeg gjorde dette helt feil første gangen, og dermed ble ikke resultatet 16:9 da jeg eksporterte første forsøk til YouTube:

Ikke ble det særlig mye YouTube HD-extravaganza utav det heller, men det gjør ikke så mye. Jeg fikser det til neste runde. Og den kan jeg love at kommer veldig snart! Det vanskeligste er egentlig å eksportere noe som YouTube legger ut i riktig format og i sync. Ellers blir mental note til neste gang å skru av autofokusen på fotokameraet – en ting jeg vanligvis husker på videokamera, men på speilrefleks synes jeg liksom fortsatt at autofokus er litt hendig.

Bare som en sidenote. Jeg kom akkurat over dette blogginnlegget, og her sto det jammen en del kule ting om timelapse og Mac – og ikke minst Automator, som jeg knapt har rørt. Det er iaf mye mulig jeg kunne fått mer ut av mitt dårlige første forsøk på å croppe bildene i Photoshop.