Svineinfluensa er Big Business

Ikke bare er Svineinfluensa Big Business, men det er skitten og korrupt business som utnytter godtroende mennesker med en irrasjonell frykt for døden.

I skrivende stund sitter jeg og snørrer og sannsynligvis er det svineinnfluensaen som brer seg over min magre kropp. Klart, det er kjipt, men jeg finnes ikke panikkslagen, og til nå ser det ut til å gå bra. Selvsagt vil det da være ekstra ironisk om jeg nå dør på grunn av dette, men det får stå sin prøve.

Siden april har det dødd 1000 personer i USA. Det er cirka seks måneder. Det syntes jeg var et interessant tall, så jeg gjorde litt enkel prosentregning.

Regnestykke

Variabler:

• Befolkning i Norge: 4.840.931
• Befolkning i USA: 307.784.000
• Dødsfall fra introduksjonen av sykdommen og i løpet av ca seks måneder i USA: Ca 1000 amerikanere siden april.
• I Norge har vi nå 13 dødsfall siden mai.

Dermed er det bare å begynne år regne ut.

Befolkningen i Norge / Befolkningen i USA * 100 = 1,6
Vi har altså en befolkning som tlsvarer 1,6 prosent av befolkningen i USA. Greit å vite.

1000 * 1,6 / 100 = 15,7
Vi deler altså 1000 amerikanske dødsfall på prosentsatsen for Norge, og får antall nordmenn vi kan vente at dør i løpet av en lik seksmåneders periode – gitt helt like forhold.

Oppsummering

Vi kan forvente at det – gitt helt like forhold – kommer til å dø ca 16 nordmenn i løpet av en periode på seks måneder fra introduksjonen av Svineinfluensa. Foreløpig er vi i måned 5 og dermed kan vi altså slutte oss til at vi nå, med 13 dødsfall, er i rute i forhold til utviklingen av sykdommen.

Var ikke dette enkelt, folkens? Jeg har bare testet det ut på USA, som jeg vet fører god statistikk på dise tingene, men test gjerne ut på andre land også. Selvsagt er dette en ganske unøyaktig metode, men den funker for å gi et grovt overslag. Det er jo også morsomt å se hvor godt det faktisk stemmer med dagens situasjon.

La meg sette det hele i litt bedre kontekst.

Dødelighet på grunn av vanlig influensa

Når vi nå vet at det dør over 1000  nordmenn hvert år av vanlig influensa, da virker liksom ikke tallet 16 så veldig imponerende lenger. Jada, jeg vet det bare er 16 i løpet av seks måneder, og 1000 i løpet av et helt år, jeg er ikke dum – men hvor mange flere kan det dø i løpet av nye seks måneder?

Sannsynligvis er sjansen større for at du sparer livet ved å bruke bilbelte på vei til jobben enn om du velger å ta vaksine mot Svineinfliensa. Det dør tross alt over 250 nordmenn i trafikken hvert år. Klart, er du i risikosonen, så burde du ta vaksinen. Og selvsagt kan vi kke ha stort sykefravær innen helsefraværet under en epidemi, så disse må også vaksineres. Jeg tror faktisk vaksinen er helt trygg. Det er ikke poenget i det hele tatt, egentlig.

Big Business

Men her er det som virkelig plager meg med denne sykdommen. Det er forbanna big business. Når et selskap får enerett til å selge MILLIONER av enheter til et land, da tjener dette sellskapet MILLIARDER. Ser dere den? Dette er for farmasiselskapet alene. Så kommer legestanden som tar profitt i fra videresalg, og som selvsagt lever godt om det blir panikk i befolkningen. Det er bare god markedsføring det

Politikere kan også leve godt på dette, ved å tilby “redningen” til folket, og uten å dempe panikken, komme med beroligelser om at “Joda, vi har kjøpt inn vaksine for deres skattepenger”. For noe VÅS!

Blandede signaler fra legestanden bidrar til å opprettholde panikken. Det holder liv i tabloidpressen, som egentlig bare er glade til, siden ingenting selger flere aviser enn hysteri.

De fire profittørene

Det er fire grupper som tjener på dette hysteriet.

1. Farmasiselskapene og legemiddelindustrien, selvsagt
2. Legestanden som administrerer salg og hjelp
3. Politikerne som administerer bruk av skattepenger for å “redde befolkningen”
4. Tabloidpressen som selger mer jo større krisen er

Ingen av disse er egentlig interessert i å minke hysteriet, og her er hvorfor.

Legemiddelindustrien

Farmasiselskapene ønsker å påvirke regjeringer til å gjøre STORE innkjøp. Dette er de selvsagt villig til å gjøre MYE innsats for å få til. De påvirker aktivt legestanden igjennom kampanjer, og mye har allerede vært skrevet om hvordan dette foregår, og hvor skittent dette er, til nå, så jeg trenger vel ikke si særlig mye mer.

De påvirker også politikere i krisetider, siden det da er viktig å “redde befolkninger”. Dette er BIG business, og får de først en kontrakt i et land, kan de nærmest tenke på et tall, og så håve inn hvor mye de enn ønsker, så lenge de klarer å produsere nok medisin.

Legestanden

Legestanden er selvsagt kjøpt og betalt av legemiddelindustrien. De har allerede skyhøy lønn, men i krisetider, uansett om det er en faktisk krise eller ikke, kan de sette seg på bakbena om de føler at de ikke får nok betalt. Aftenposten-artikkelen er et godt eksempel på dette, så heldigvis er det noen som skriker ut.

Politikere og regjering

Denne gjengen har egentlig ikke filla peiling på epidemologi og sykdomsforløp, og er derfor avhengig av uavhengige kilder for å sanke inn god informoasjon om hvilken strategi de bør velge. Dette er det LITE av i Norge, og spesielt de rikeste organisasjonene spytter inn MYE penger for å lobbyere politikere til å ta avgjørelser som er fordelaktig for legestanden og legemiddelindustrien. Dette kan de gjøre med enkelt “forsikringssalg”, hvor de fritar seg selv for ansvar og heller sprer frykt for hvordan fremtiden kan utarte seg. “Bedre å kjøpe vaksine av oss, enn å risikere Svartedauden v2.0,” ikke sant? Her er politikere relativt lett å påvirke, spesielt siden de mangler et system av virkelig uavhengige helseinformasjon.

Når de endelig har gått til innkjøp av legemidler, og i tillegg brukt MILLIARDER på det, har det selvsagt ingen hensikt å på noen måter prøve å stoppe eventuelt hysteri, for Gud forby, da kunne jo noen av velgerne kanskje klage på at pengene var brukt feil – det er jo tross alt snakk om MILLIARDER! Det ville jo vært intet mindre enn en SKANDALE! Dermed er det enkelt å legge seg på en linje hvor man ikke forsøker å dempe hysteriet nevneverdig med offentlige uttalelser, rett og slett fordi det redder ræva til politikere som forvalter våre skattepenger på en helt uforsvarlig måte.

Når det er sagt, så ser jeg nå at det stort sett kun er vaksine til risikogruppen, og i så fall har regjeringen gjort riktig, etter min mening. Det er tross alt en sykdom som er mye mindre farlig enn vanlig influensa vi snakker om her, og da trengs entlig ikke mer.

Tabloidpressen

Tabloidpressen er jo tabloidpressen. Med en gang de begynner å trykke kritiske nyheter som faktisk går til bunns i om sykdommen er så farlig som alle skal ha det til, så sager de egentlig av inntektsgreien de sitter på, for kritisk journalistikk er jo tross alt kjedelig… Heldigvis har dette i løpet av denne “krisen” gitt en på trynet til aviser som VG og Dagbladet da folk etterhvert har begynt å klage høylydt på krisemaksimering og hysteri som bedrives i disse engang gode avisene.

Men at tabloidpressen nører opp under hysteri, er jo gammelt nytt og noe vi egentlig kan vente. Det som egentlig er mye mer skremmende er den ukritiske holdningen pressen har til legemiddelindustrien og regjeringens håndtering av denne. Når man tenker på hvor høyt snitt man må ha for å komme inn på journalisthøgskolene i Volda og i Oslo, er må det jo være en fallitterklæring å få jobb i aviser som ikke bryr seg en døyt om å være kritisk.

Krisen er over

Heldigvis ser det ut som hysteriet snart er over, og ikke på grunn av disse fire. Det er rett og slett et resultat av vi nå har fri tilgang til informasjon igjennom internett. Så hurra for fri flyt av informasjon. Forresten, la gjerne dette være en påminner om at vi må kjempe for et fritt internett. Det er nemlig grunnen til at også du irriterer deg over det teite hysteriet som er laget ut av denne egentlig helt ufarlige sykdommen.

Sikkerhet på flyplasser

Proffesjonelle banditter herjer på Gardermoen står det å lese på  Dagbladet.no. Mens en hel hær av sikkerhetsvakter mistenker alle reisende for å være potensielle terrorister, går altså de virkelige bandittene fri… Snakk om feilprioritering!

Ting jeg hater med Adobe Flash CS4

Adobe Flash CS4: Det er et animasjonsprogram, ikke sant? Hvorfor er det så uintuitivt og vanskelig å bruke, da? Greit, det er mest for webdesign, og det er lett å skripte, men her er noen ting jeg virkelig ikke liker.

Det er ikke et særlig smart program. Om jeg vil bruke ting som tween, for eksempel, så må jeg konvertere nesten alle tegninger om til symboler. Det meste unntatt tekst, av en eller annen grunn. Det er i tillegg random, noe som også er kjipt. Hvorfor kan ikke programmet bare gjøre dette automatisk når du ønsker å lage en tween, for eksempel?

Skal du lage en objekt-tween, derimot, er det viktig at man ikke lager et symbol. Dette er veldig uintuitivt, og dermed skaper det stort sett bare frustrasjon hos meg, spesielt når jeg må bruke tid på å lære dette – noe jeg kunne unngått om programmet var bare bittelitt smart.

Så er det dette med tweening keyframes, da… Har du satt en motion tween keyframe, da er den hugget i stein. Vil jeg forandre posisjonen på en slik keyframe i tidslinjen, må jeg som regel bare slette den og begynne helt fra nytt.

Hvordan flytter man en slik keyframe, egentlig?

Dette er fryktelig frustrerende, og nesten unikt for Flash CS4. I stort sett alle andre animasjonsprogram kan man flytte på keyframes som man ønsker, til og med innen Adobes egen serie av programmer hvor dette er relevant kan man det, som i Premiere og After Effects. Så, hvorfor må det være så vanskelig i Flash? Greit, kanskje det går an allikevel, men jeg har uansett ikke funnet ut hvordan enda, ny som jeg er, og dermed er det fortsatt alt for uintuitivt til at jeg synes det er bra. Hvorfor i helvete kan ikke bare Adobe holde seg til ett paradigme når det kommer til bruk av lag, keyframes og tidslinjer i alle programmene?

Nei Adobe, dette er frustrerende. Skjerpings!

-For lav terskel for tvangsmedisinering av deporterte

Det mener Morten Tjessem i Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS).

Dette uttaler han til VG som kommentar til en rapport som blant annet forteller om asylsøkere i politiets varetekt som forsøker å ta sitt eget liv med å skjære seg opp med barberblad før utreise, og som så ble gitt beroligende sprøyte av leger.

Ja, kan vi ikke bare la de deporterte få lov å ta sine egne liv? Så sparer vi utgiftene til både medisinering og flybillett… Makan!

Eller hva foreslår Tjessem at man kan gjøre istedenfor?

Jeg synes både at politi og leger handler forsvarlig når de setter beroligende på deporterte som får panikk eller setter seg til motverge. Det er som regel en meget god grunn til at de blir deportert.

Vekten av noen norske mynter

Av en eller annen grunn tenkte jeg at det ville være kult å veie noen mynter og så måle det opp mot den offisielle vekten oppgitt av Norges Bank… Ja, OK, jeg kunne funnet på ti tusen mer viktige ting, men jeg ble nysgjerrig, og så er det jo greit å vite om man for eksempel har en del mynter til overs som man ønsker å telle.

Jeg hadde bare tilgang på en vekt med nøyaktighet kun ned til ett gram. Sannsynligvis er den ikke perfekt kailbrert heller, noe som gir en liten feilmargin, derfor valgte jeg å veie dem i flere runder. Først én mynt, så fem og opp til ti mynter hver. Så er det jo bare å regne ut den nøyaktige vekten basert på differansen.

Alle myntene i samme kronekategori er i samme design fra den nye serien som ble påbegynt på midten av 90-tallet, men de er ikke nødvendigvis støpt samme år.

Mynt	År	Verdi	Antall	Veid til	Offisiell vekt
50 øre*	1996	-	-	-	3,6g
1 krone	2008	Kr 1,-	1	5g	4,35g
1 krone	1997-2008	Kr 10,-	10	43g	43,5g
1 krone	1007-2008	Kr 5,-	5	22g	21,75
5 krone	2008	Kr 5,-	1	8g	7,85g
10 krone	1996	Kr 10,-	1	7g	6,8g
10 krone	1995-1996	Kr 20,-	2	14g	13,6
20 krone	2003	Kr 20,-	1	11g	9,9g
20 krone	1994-2003	Kr 100,-	5	50g	49,5
20 krone	1994-2003	Kr 160,-	8	80g	79,2

-
Det interessante er vel at vekten mins ser ut til å ha avrundet vekten oppover i de fleste tilfellene, og at den i tillegg er opp til over ett gram feil i forhold til den offisielle vekten, dog dette varierer litt. Man skal ikke være hjernekirurg for å skjønne at det å veie penger, i alle fall i store kvanta, nok ikke blir en nøyaktig måte å avgjøre verdien av en haug penger på.

Men jeg lurer jammen på hva som er årsaken til denne unøyaktigheten…

* Da jeg ikke hadde noen 50-øringer, fikk jeg nødvendigvis ikke veid noen slike …

Philips Carousel – hvordan de fikk det til

Første gang jeg fikk se denne trodde jeg det var en teaser til en ny Dark Knight film, og jeg ble superimponert. Desverre er det altså bare en reklame for et TV-apparat – men for en reklame det også er! Her er den, om du enda ikke har sett den:

Eventuelt kan du klikke her for å se originalen i mye bedre oppløsning direkte fra filmprodusentene selv.

Hvordan fikk de det til?

Så, hvordan fikk de det til, da? Vel, det finnes en “Behind The Scenes” versjon av reklamen. Det er egentlig bare en litt forlenget versjon av den originale med nøye regisserte innlegg ment for å selge TV-apparatet, og den sier dessverre svært lite om hvordan filmen faktisk ble laget, og man får bare noen små hint. Men seff, for de fleste er dette nok, og det gir jo enda noen argumenter for å kjøpe TV-apparatet, da…

Selvfølgelig har jeg ikke direkte kjennskap til hvordan filmen ble til rent praktisk, så mye av det jeg skriver her blir spekulasjon. Men for de av dere som er interessert, går det fint an å gi et generelt innblikk i hvordan slike fantastiske filmklipp blir til. Noe er dog helt sikkert: I følge shots.net er 90 prosent av filmen ble filmet “in camera” som det så fint heter. Det vil si at det du ser på skjermen, også var synlig på settet. Men før du setter kameraet på “record” er det mye som må gjøres.

Planlegging, planlegging og mer planlegging

For det første ligger det svært mye arbeid bak en slik scene. Mye mer enn hva folk flest tror. Sannsynligvis har flere team jobbet med både planlegging og utføring av scenen i flere avdealinger og utviklingsstadier, og det har kostet mye penger.

Første skritt på veien er å utvikle idé, prosjektbeskrivelse og å skrive manus. Sannsynligvis har dette gått i mange omganger med avslag og omskrivinger, som til slutt har endt i et godkjent prosjekt som får “grønt lys”.

For Philips er nok dette prosjektet forbundet med veldig mye prestisje, og de har veldig mye å tape på at deres nye og ganske uvanlige TV får en dårlig mottakelse, derfor har de spyttet inn så mye penger som de kunne avse for nettopp denne reklamen – men så er det jo bare å se på all omtalen denne reklamefilmen har fått for å skjønne at dette nok har lønnet seg svært godt for Philips.

Etter grønt lys kommer det mest praktiske planleggingsarbeidet. Budsjett blir satt opp. Konsulenter og frilansere blir hyret inn, og scenen blir planlagt steg for steg. Storyboard og visualiseringer blir nøye tegnet. Det blir laget floorplans, set designs, og til slutt blir også hele sett bygget. Nå for tiden modelleres det også “previz” (previsualiseringer) av hele scener i 3D-program, og dette er nok også gjort for denne reklamen.

Først når alt dette er gjort kan skuespillere, lysteknikere, kameracrew, sminkører, riggere og ikke minst cateringcrew komme på settet slik at innspillingen kan begynne.

Men hva er magien?

Fortsatt er det nok vanskelig å forstå hvordan de har fått til denne “freeze action” effekten. For det første er ikke hele reklamen skutt i en sekvens. Istedenfor er den skutt i flere sekvenser som så er sydd sammen etterpå. Alfred Hitchcock laget i sin tid en film som heter Rope hvor noe av samme effekt ble brukt for å få det til å se ut som om filmen ble skutt i en sammenhengende sekvens. I 1948, da Rope ble produsert, var en filmrull ikke lenger enn 20 minutt, dermed måtte man “jukse” for å få det til å se ut som ett sammenhengende klipp. Dette kan man få til ved å klippe til nye sekvser på strategiske steder, for eksempel når kamera farer forbi en kant med å bruke en wipe til en ny kant, eller å klippe der en vegg (eller noe annet stort og flatt) fyller hele skjermbildet. Folk flest legger ikke merke til at man klipper til en ny vegg da.

Nå for tiden har vi en del nye verktøy for å få denne effekten til å gå helt sømløst ved hjelp av å morfe sammen sekvenser, noe man kan ser er gjort i Philips Carousel-reklamen om man ser nøye etter. Sjekk denne wikipedia-artikkelen for mer om morfing. I korte trekk funker morfing som en crossfade, bare at man kontrollerer hvordan bildet skal “warpes” eller “skrus” før man fader eller seguer over til neste klipp. Morfing er nok mest kjent for fantastiske transformasjoner som de sett i filmer som Terminator II, men effekten fungerer like bra til å diskret skjule overganger.

De fleste “effektene” ble i følge shot.net-artikkelen gjort i kameraet. Dermed er det nok egentlig ikke brukt så mange effekter i denne filmen som folk flest tror. Det vil si at de sannsynligvis har bygget fysiske sett, og så satt opp dukker som de rett og slett har tracket forbi med kameraet. Ved bruk av god lyssetting og gode rigger, blant annet for å få ting til å se ut som de svever, er det bare “småtteri” som trengs å legges til ved hjelp av datagrafikk etterpå. En svart sytråd er nok til å få en seddel til å se ut som den svever, for eksempel. Lyssetter man riktig, vil ikke sytråden være synlig på film.

Post-produksjon

Som man kan se av behind the scenes filmen, så er ting som skuddflammer og knust glass lagt til ved hjelp av 3D-programmer etterpå. For å få dette til å matche perfekt mot det som er filmet, trenger man data om hvordan både kameraet, og de forskjellige elementene har bevegd seg. I denne reklamefilmen beveger jo bare kameraet seg, så egentlig trenger man bare referansepunkter å feste 3D-effekten til. Har man dette, kan man relativt enkelt “tracke” hver digitale 3D-effekt til det som er på den originale filmplaten. Programmer som Autodesk Maya kan brukes til dette, for generering av 3D-objekter og Autodesk Combustion kan for eksempel brukes til tracking, men også andre post-produksjonsprogrammer kan brukes. Også her er Autodesk studios (også tidligere kjent som Discreet) markedsledende på programvare, og har blant annet en finger med i spillet på både den siste Hulken-filmen og mange andre effekt-drevne filmer. Tracking kan forresten også brukes til å stabilisere videobilder, ikke ulikt måten steadyshot fungerer på billige videokamera.

Lagvis fordeling av action, bakgrunn og natur.

Enn videre er kan det tenkes at hver sekvsens planlagt slik at de kan legges over hverandre i flere 2D-lag, men allikevel gi følelsen av at de egentlig er 3D og at de går sømløst over i hverandre. Dette er en teknikk som stammer fra animasjonskunsten (tegnefilmer, altså), hvor man tegner hver tegnefilmfigur på gjennomsiktige cels som ligger lagvis på plater, eller matter, med malerier av flotte sets. En annen variant av dette er når man filmer igjennom en glassplate hvor deler av platen er malt slik at det ser ut som det for eksempel er en stor og fantastisk by i bakgrunnen, selv om man filmer på et vanlig jorde.

Legger man så litt fysisk avstand mellom hver tegnefilmplate, vil det kunne simulere både perspektivforandringen man får av å tracke inn på virkelige 3D-scener, men også slike ting som dybdeskarphet, osv. Forced Perspective, kalles det, eller tvunget perspektiv om du vil.

Det samme kan man selvfølgelig trekke over til “live action” film hvor man istedenfor statiske 2D-plater bruker såkalte travelling mattes (plater med video, rett og slett) som er filmet mot for eksempel en bluescreen. Også disse behøver ikke ligge rett oppå hverandre, men kan arrangeres slik at det er en del fysisk bredde mellom dem for å simulere diverse perspektiv-forandringer.

Blant annet er dette en effekt som er mye brukt innen animé-film for å lage action-effekter.

Bullet Time

Det kan også tenkes at noen sekvenser er tatt opp med Bullet Time-teknikk som vi først så i de fantastiske freeze-frame og slow-down action-scenene i filmen The Matrix (forresten var det vel egentlig Vanessa Paradis som var først ute med å bruke Bullet Time i en av sine musikkvideroer, om jeg ikke husker feil) . Det vil si at man setter opp masse still-kameraer som fyrer av sekvensielt i et rom som ellers er rigget som en gigantisk bluescreen.

Denne teknikken er dog tatt patent på, og så vidt jeg vet er det bare ett firma som utfører den – og dette er ikke billig, så mye mulig at folkene bak Philips Carousel har valgt en annen metode for å få en lignende effekt.

Apropos

Tidligere har BMW kjørt cinematiske reklamer i kortfilmserien The Hire, hvor de ansatte kjente filmregissører som Ang Lee, John Woo og ikke minst nå avdøde bil-scene-mester John Frankenheimer. Men dette er jo noe for seg selv, i og med at det kun er ett hakesleppende effektklipp.

For øvrig er ikke cinematiske, eller i det minste lengere reklamefilmer noe nytt. I gode gamle dager kunne reklamefilmer gjerne vare ganske lenge og hele filmer ble gjerne laget om ett eneste produkt.

Iranske snikskyttere

Slik kamuflerer iranske snikskytter seg, kan VG fortelle. Merkelig da at de bærer på Kalashnikov AKM, et av verdens minst nøyaktige automatvåpen. Når man tenker på hvor ofte disse skogtrollene kommer til å bomme på lengre avstand, er det ikke rart at de trenger god kamuflasje. Eller har kanskje Ahmadinejad egentlig utviklet en ny soldattype som er så stygg i dagslys at de ikke kan vises for andre enn fienden?

Organisering: Nøkkelen til fotografisk lykke

Jeg tar noen helt utrolige mengder bilder, og bare et fåtall er egentlig egnet til visning. Det var faktisk en tid da jeg tok nesten bare gode bilder, eller i alle fall flere gode bilder enn dårlige. Det var mens jeg jobbet med 35mm film, men nå som jeg jobber digitalt har dette ratioet sunket kraftig.

Å ta et digitalbilde er null stress, og det er plass til hundrevis, til og med tusenvis, på en eneste brikke alt etter hvilken innstilling man bruker. Ordnung muß sein!

Heldigvis finnes det sorteringsverktøy, og når mengden bilder begynner blir stor og uoversiktlig, er slike verktøy uvurderlig.

Før da jeg jobbet på desk brukte jeg selvsagt norskproduserte FotoStation, noe som jeg varmt kan anbefale. Les blant annet denne testen av FotoStation på Akam.no (blant annet er det utrolig kjekt å lage websider med FotoStation, en egenskap Adobe i ettertid har stjålet). FotoStation får du faktisk gratis med om du kjøper et Nikon-kamera.*

Nå for tiden bruker jeg dog Adobe Bridge. Lenge syntes jeg det var et pinglete program i forhold til FotoStation, men da jeg heller ikke fikk tak i annet begynte jeg allikevel motvillig å bruke det. Jeg har aldri brukt Adobe Lightroom. Visst nok skal Lightroom ha flere funksjoner enn Bridge, men som CS4-bruker ser jeg ikke helt forskjellen annet enn at Lightroom skal ha en database a la FotoStation.

Det gode med Adobe Bridge CS4 er i hovedsak:

• Evne til å kjapp vurdering og kategorisering av bilder med stjerner og farger.
• Evne til å lagre databaserinformasjon og søkeord internt i bildene (som metadata).
• Evne til å kjapt sende deg videre til redigering, enten i Photoshop, men også i Camera RAW.

Så vidt jeg vet har ikke Bridge en egen database som holder rede på bildene og hvor de er (online eller offline, etc). Denne egenskapen som jeg foreløpig bare vet at FotoStation har, mangler altså i Bridge. Men så er det jo mye annet å ta av i Bridge, da.

Vurdering

Det første jeg vil trekke frem i Bridge er muligheten du har til å gi karakter til bildet ditt. Du kan velge mellom Reject og fra en til fem stjerner. Selv rangerer jeg bildene med stjerner på følgende måte:

1. Dårlig bilde = Reject
2. Usikker kvalitet
3. Grei kvalitet
4. God kvalitet
5. Perfekt

Dårlige bilder setter jeg alltid Reject på til jeg har bestemt meg for hvilken av dem jeg ønsker å slette for godt. Ingen vits i å ta vare på dårlige bilder med mindre man har en spesiell grunn, for at det er deler av bildet som kan brukes omd et croppes, osv. Fordi jeg ikke vet bedre, og det jo er en liten sjansen for at de kan brukes, tar jeg gjerne vare på bilder også av usikker kvalitet, men jeg bruker ikke å publisere dem – men det er en stor lettelse å med sikkerhet vite hvilke bilder det er trygt å kvitte seg med.

Som regel, så lenge bildet er skarpt, har jeg ikke så høye krav til å gi tre stjerner. Men de må være noe ekstra med en fire-stjernes bilde. Fem stjerner gir jeg kun til bilder som “popper” skikkelig når du ser på dem, det vil si at de har mer enn bare teknisk god kvalitet, men også den lille ekstra estetiske touchen som gjør et bilde godt.

En og to gir jeg til bilde av lav teknisk kvalitet. Enten er de uskarpe, eller har andre tekniske feil. Et teknisk godt bilde må være veldig uinteressant før jeg gir det kun to stjerner, men kanskje jeg har fordel av å bli litt strengere.

Teknisk kvalitet alene er dog ikke godt nok til å vurdere et bilde da det som ofte er estetiske følelser som gjør et bilde ekstra godt. Et uskarpt bilde kan like godt også være bra alt etter hva det er bilde av og hvilken følelse det frembringer. Et godt eksempel på et relativt teknisk dårlig bilde som likevel er legendarisk, er Robert Capas bilde fra Omaha Beach på D-Dagen. Det er mye bevegelsesuskarphet i bildet, men allikevel fanger det dramatikken rundt den allierte landingen i Frankrike på D-Dagen.

Fargekoding

Man kan også merke bildene med fargekoder (med tilhørende hurtigtast):

• Select (F6)
• Second (F7)
• Approved (F8)
• Review (F9)
• To do (ingen hurtigtast)

Personlig har jeg en litt annen vri på disse og bruker dem til henholdvis:

• forsiktig/under arbeid
  
• rediger på nytt eller oppdater
  
• lastet opp/sikkerhetslagret
• til opplasting eller ferdig vurdert og redigert
• ikke ferdig

Jeg bruker det som regel på mapper med bilder i, og ikke direkte på bildefiler med mindre jeg jobber med spesifikk Photoshop-prosjekter.

Det er selvsagt helt individuelt hvordan man bruker både fargekoder og stjernerangering, men det er uansett greit å tenke igjennom hvordan man har tenkt å bruke disse, og så holde seg til en fast brukspolicy. Plutselig har det gått en stund, og så finner du et gammelt prosjekt du ikke ble helt ferdig med. Har du ikke tenkt igjennom hvordan du ønsker å bruke systemet da, ender du fort opp med å begynne helt på nytt. Dette er spesielt viktig om du er en person som meg, som gjerne jobber på flere fotoprosjekter og i flere mapper samtidig.

Som en metode for å vite hvor du er i redigeringsprosessen, og ikke minst for å finne ut hvilke av dine bilder som er verdt å ta vare på eller verdig hedersplassen over peisen, er fargekoding gull.

Organisering

Den andre tingen jeg bruker veldig mye tid på i Bridge er på å redigere meta-informasjon og nøkkelord (keywords) for filen (File > File Info…). For å komme inn på panelet man kan redigere dette på med hurtigtaster, må man trykke shift+option+command+i på Mac (det er sikkert ikke en så ulik hurtigtast på PC). Jeg vet enda ikke hvordor det må være så kronglete – det vil si at man må trykke hele fire taster – men litt av grunnen er vel at man også kan redigere dette i sidepanelet på Bridge. Jeg liker allikevel helst å hente opp spesialpanelet for dette, da sidepanelet ofte er overbefolket av unødvendig info, samt at skriften på sidepanelet er veldig smått.

Noen felter er ganske åpenbar, som feltet for beskrivelse av bildet (Description). Ellers kan man fylle inn så detaljert info som man bare ønkser. Navn på personer, steder, osv. Kjempegreit å ha med for referanse og i tilfelle man glemmer til neste gang du tar en titt på de der gamle bildene du har i arkivet. Og best av alt, nettsteder som Flickr.com bruker metainformasjonen du lagrer i bildet og legger det automatisk inn for deg.

Man kan også sette inn nøkkelord ved å bruke sidepanelet. Der lagres også nøkkelord automatisk ettersom du oppretter nye. Disse får du så mulighet til å organisere i underkategorier i sidepanelet. Erfaringsmessig fungerer ikke dette fordi det veldig fort blir store mengder forskjellige nøkkelord tilgjengelig, og til slutt bruker man tid på å lete igjennom lister av nøkkelord som man heller kunne brukt på andre ting. Men selvfølgelig er det fint å ha noen mye brukte nøkkelord lett tilgjengelig, dog jeg heller skriver dem fra scratch.

Nøkkelord

Jeg kan egentlig ikke beskrive hvor viktig nøkkelord er. De aller viktigste er selvsagt å få litt info om hvor bildet er tatt, når på døgnet cirka (dag eller natt) og spesielle ting, som hvem eller hva som er med i bildet, samt informasjon om det generelle temaet til bildet. Dette gjør det i sin tur veldig mye enklere å søke opp bildet ditt igjen den dagen du plutselig finner ut at du trenger et bilde fra arkivet ditt med en elg i en solnedgang…

Heldigvis unngår man å skrive mye informasjon om man oppretter maler (templates) for redigering av metainformasjon (under Tools > Create Metadata Template…). Da kan man ta med de mest vanlige og universelle nøkkelordene og ting som kopirettighetsinformasjon (spesielt viktig om du planlegger å eksponere bildet internasjonalt). For eksempel tar jeg nesten alle bildene mine i Oslo, Norge. Derfor har jeg disse to nøkkelordene, samt Norway (alltid greit å ha det på engelsk også), med i standardmalen som jeg stort sett legger inn automatisk ved innlasting av bilder fra kameraet og til Mac-en.

Så, maler for metadata samme med at man kan merke flere bilder samtidig, er gull for å minke tiden bak tastaturet og ikke minst for å øke søkbarhet.

Redigering

Dette skal ikke bli en artikkel om det glimrende tilleggsprogrammet Camera RAW som fint fortjener en egen artikkel, men slik Bridge er lagt opp er det også veldig enkelt å redigere dine bilder. Ganske enkelt ved å velge bildet eller bildene du ønsker å jobbe med og trykke hurtigtastene command+r på Mac, så popper Camera RAW opp og du kan sette i gang. Og ønsker du å redigere det i Photoshop, er det jo bare å dobbeklikke på bildet (noen ganger litt irriterende når man dobbeklikker uten å mene det, men men).

Så, når alt er ferdig vurdert, organisert og redigert, er det bare å ringe de du må ringe og pushe bildet ditt hvor enn du vil ha det.

Break a leg!

* Noe jeg selvsagt ikke kan anbefale. Kjøp heller Canon! Dette er en helt annen diskusjon, jeg vet, men det er hovedsaklig pga. to ting: Bedre linser og bedre high-end kamera. Canon vs. Nikon er definitivt verdt en egen post. Jeg er forresten en gammel Nikon-entusiast, og bruker fortsatt Nikon, men testing og en del lesing har gitt meg en annen oppfatning om hva som er best. Dog det selvfølgelig er Hasselblad jeg egentlig har lyst på.

Mysteriet David Weiss

Hvem er det som konspirerer?

Det slår meg at noen definitivt har ønsket å svekke forholdet mellom Norge og Israel med uttalelsene fra “David Weiss”, fiktiv offiser i Forsvaret, i Aftenposten, VG og Dagbladet – noe som igjen førte til store oppslag i Israelsk media og blant annet Jerusalem Post. Gitt nyårets store anti-Israelske demonstrasjoner har det uten tvil vært svært effektivt. Norge blir her offer for et internasjonalt maktspill det ikke er mulig å spore årsaken til eller å finne ut av hvilket motiv som egentlig ligger bak.

Ting man må spørre seg er, hvem vinner på slike uttalelser? Hvis dette fører til at USA og Israel begynner å utøve press på Norge for å rette på tilstander som ikke eksisterer, eller at de trekker seg fra samarbeid med oss… Hvem har noe å vinne på det?

I første omgang fører det til at Norges renommé i Israel blir dårligere, og at Norges posisjon som nøytral part i konflikten mellom Israel og Palestina svekkes kraftig. Regionalt i Israel kan det godt tenkes at det er mange krefter som ønkser andre til å mekle i konlflikten.

Selv om Forsvaret nå avkrefter David Weiss sin eksistens, tror jeg skaden allerede har skjedd. Kanskje er kjører Jerusalem Post saken om Forsvarets benektelse av Weiss’ eksistens – men hvem kommer til å tro på det?

Tannpirker

Mmm, mint og bjørkeved.

Du kjenner den tørre følelsen mellom fingrene. De skarpe kantene. Den ru overflaten. Da vet du at hva enn det er som har festet seg mellom akkurat den tanna, den lille jævla kjøttslintren som kiler baki der, da vet du at den kommer til å være boret fast på tuppen om ikke så lenge. Du kommer til å smatte fornøyd, knipse stikka og fortsette med livet.

Det er noe eget når man åpner en ny pakke med tannpirkere. Stikker du nesen borti kjenner du en boquet av bjørketre og mint. Du lukter tørt, og det er tørt, men det gjør jobben sin. Og egentlig smaker det ikke så verst heller. Jeg vet ikke hva jeg foretrekker. Au naturelle, eller med mintaroma… Take your pick – your toothpick.

De finnes visst nok i både plastikk og bambus også, men det er noe eget med denne trekant-slepne avrundede treflisen av bjørkeved. Det er den vi har vokst opp med.

Ru og spisse.

Smatt, smatt!